Første helg i siste modul av instruktørkurset og en begynner å kjenne på nervene fram mot eksamen. Mange tanker om hva som venter oss på eksamen i november surret rundt i hodet på de fleste av oss på fredag denne helgen. Forventningsfulle som en klasse med førsteklassinger skulle vi for første gang møte instruktøren som skal lede oss gjennom de siste kursdagene.
For min del var det ubeskrivelig godt å få noe konkret i hånda på fredag: Her er drillprosedyrene, dette skal dere øve på, dette skal dere kunne fordi dette får dere på eksamen. Litt den følelsen av kontroll som en får når en får vite hvilket tema en kommer opp i på en muntlig eksamen. Så lenge det varte... Det hørtes jo så greit ut i teorien...
På lørdagen skulle vi nemlig sette fredagens teori ut i praksis og vi skulle øve med hverandre som figuranter. Førsteinntrykk, presentasjon, hilserunde og utstyrssjekk. Den delen gikk greit for de fleste. Så var det øvelse på de enkelte drillprosedyrene. Gikk ikke så halvgæli det heller.
I dag, søndagen, plukket vi opp tråden fra i går. Hilserunde og utstyrssjekk gikk greit og vi fikk god veiledning av instruktøren, Per. Så kom dagens utfordring: en etter en skulle vi drille gruppen i lineføring, første uten hund. Alle hadde vi noe å jobbe med.
Det var mye å tenke på: stemmebruk, plassering i forhold til gruppa under bevegelse, det å følge med på alle deltagerne, "nødstopp", hvor lenge de skal holde på av gangen osv. For å reflektere litt rundt nettopp dette så vil jeg skrive litt om hvert enkelt punkt.
Stemmebruk og plassering i forhold til gruppa:
En ting er volumet på stemmen, stemmen må bære til hele gruppa og en må ta hensyn til omgivelsene: En må tenke på hva som finnes av forstyrrende lyder i omgivelsene og hvor lang avstand det er mellom deg og alle kursdeltagerne. Står du i ene enden av gruppa (de står og går forhåpentligvis på rekke/linje), så kan det være vanskelig for de i enden av gruppa å høre deg. Konklusjon: Sørg for å være nærmest mulig midten av gruppa.
Sørg også for å plassere deg selv slik at du står foran gruppa. Står du bak gruppa og snakker til ryggen til deltagerne kan det være vanskelig for de å høre deg. Konklusjon: planlegg hva gruppa skal gjøre og hvor du skal BEVEGE deg for at gruppa skal høre deg best mulig.
Å nei da..jaggu er det mer å tenke på med stemmebruk. Nemlig tonefall. En vil gjerne høres positiv og oppmuntrende ut, og ikke for militant og "streng". Hundetrening skal være gøy for deltagerne. Konklusjon: Bruke lyse toner og gjerne variere om en går "opp" eller "ned" i tonefall på begynnelsen og slutten av kommandoen.
Nødstopp:
Det å følge med på mange deltagere på en gang, kan være krevende. En ting er at førere og hunder kan gå i ulikt tempo og av den grunn tilbakelegger ulike distanser på den tida det tar for deg å si "fremad marsj". Noen deltagere kan komme i fare for å bokstavelig talt havne i grøfta utenfor kursområdet, og det gjelder for instruktøren å fange opp dette før det skjer. Selv om instruktøren kanskje hadde tenkt å fortsette, så går det an å bruke "nødstoppen". Nemlig "Gjøøøøør holdt" og "løse ut bakover" før en starter på nytt på grunnlinja. Konklusjon: Flytt blikket ofte og følg med på hvor de ulike deltagerne er.
Hvor lenge skal en holde på av gangen?
Det er også noe en må vurdere og planlegge. På en kursplass kan det være stor variasjon i konsentrasjonsevne bland både mennesker og hunder. Det å "løse ut", og på den måten få en minipause, er ingen skam. Konklusjon: kontinuerlig vurdering.
Ros:
Det for en instruktør å se hver enkelt kan være krevende i en setting hvor mye skjer på en gang. Det er mye som skal huskes på og planlegges i farta. De fleste hundefolk jeg kjenner har vært på en kursplass, og jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at det å bli sett av instruktøren når en får til noe betyr så uendelig mye. "Tenk at jeg var så flink at jeg fikk ros i gruppa!" En retter seg opp litt ekstra i ryggen og hundetrening er gøy! Som pedagog i skolen er dette noe jeg kjenner igjen veldig lett, både som elev og lærer: betydningen av det å bli sett. Anerkjennelse for den jobben en gjør. Det å kunne si til en kursdeltager underveis i drillinga av øvelsene: Bra kontakt med staffen der! Kjempebra sitt på portisen! Flott vending med labradoodelen! Super lineføring med corgien! Det betyr så enormt mye for den som mottar denne beskjeden. Ikke bare for anerkjennelsens skyld, men også i forhold til det rent treningsmessige: det å vite at en gjør noe riktig og ikke driver feillæring. Bekreftelse på progresjon i øvelsene. Det er motivasjon, det!
------------------------------------------------------------
Alt dette på en gang. Ikke lett. Forhåpentligvis så stemmer det som folk sier: Øvelse gjør mester!
