De fleste vet hva det vil si å være i en flytsone i livet, hvor puslespillbrikkene rett og slett passer sammen, en etter en. I dag er jeg i en slik flytsone hvor mye stemmer og jeg ser positivt på det som er rundt meg. Livet er rett og slett godt og sola skinner - bokstavelig talt.
Etter en lang og tøff periode kjenner jeg nå at livet begynner å smile, og jeg ser fram til det som kommer. Livet er ganske ok, faktisk, selv om det har tatt tid å komme seg dit. Jeg erkjenner at jeg har en god vei å gå enda, men i det minste så er jeg "på G".
For første gang på nesten to år har jeg faktisk hatt LYST til å sykle på litt lengre turer. ist jeg syklet en lengre tur, som var Eidsvoll-Oslo for to år siden, så var dette et sant helvete. Ikke at distansen var så innmari lang, bare seks mil, men kroppen var ikke i form - what-so-ever, liksom. Det var vondt å puste, kramper i magen - mye på grunn av en vektøkning jeg er alt annet enn stolt av. Det var rett og slett for mye "der framme" til at jeg klarte å puste skikkelig samtidig som jeg satt framoverlent på det røde lynet av en sykkel. Ren viljestyrke fikk meg forbi innkjørselen på Lindeberg den gangen. Siden det har jeg vært småkvalm hver gang jeg har sett på sykkelen.
Siden da har vekta gått opp og ned, men jeg har kommet dit at den bare får være som den er. Ikke har jeg veid meg på flere måneder, rett og slett fordi jeg har hatt behov for å "gi litt f" i det. Jeg skal ikke la et tall på en skala bestemme hvor godt jeg føler meg. Mange år med et særs anstrengt forhold til trening har kuliminert til at jeg, mens jeg sjekker vindretningen med fingeren, mer eller mindre ikke har trent på to år. Jeg har gått turer med hundene i varierende lengde og that's it. Og gud, hvor deilig det har vært.
Ikke at jeg har som mål å begynne å trene nå heller, men jeg har lyst til å sykle igjen. Så får jeg heller se hvor det bærer hen. Poenget er ikke å komme i bedre form, gå ned i vekt eller å få en strammere kropp, jeg fikser ikke å legge et sånt press på meg selv (enda mindre enn at jeg fikser at andre skal legge det presset på meg, som for øvrig er enda lavere enn det en loppe klarer å hoppe - poenget er å ha det gøy. Så kan en tenke: men selvfølgelig er det viktigst - å ha det gøy. Det er enkelt å si det, men ikke enkelt å føle - når en aldri føler at en gjør nok, med alt snakket i samfunnet med trening ditt og trening datt. For ikke å snakke om den dårlige samvittigheten en føler en er pålagt å ha om en ikke svetter, får puls i 180 eller har på seg kondomklær på sykkeltur. Æsj, noen ganger føler jeg at jeg virkelig hater ordet selv: TRENING. Urg!
Ok, da har jeg kommet så langt som akkurat det - lyst til å sykle. Så tenkte jeg i går kveld: med hvilken sykkel? Racersykkelen som egentlig har for stor ramme for meg? Den blytunge sykkelen som jeg bruker med hundene og som i tillegg burde hatt en service? Hybridsykkelen som jeg solgte i vinter? Tror ikke det. Svaret ble i dag: den NYE hybridsykkelen min, hvis navn ikke eksisterer enda. For alle sykler må ha et navn, synes jeg.
Folkens, møt den nye vennen min:
http://www.xeedbikes.no/eco/eco3-sport-ath/
Ut på tur!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar