Majas debut

Sitter igjen med noen betraktninger etter helgens debut for Maja i Kreativ lydighet. Her kommer jeg som en annen grønnskolling med et program jeg har jobbet med i ca to uker. Ja, for vi har faktisk ikke fått jobbet lenger med det grunnet andre ting på kalenderen. Med lettere panikk for at programmet ikke var godt nok, eller krisemaksimering over hva som KAN skje på banen, så kom vi oss av gårde for å stille til start i Drammen på vår første offisielle konkurranse.

Tankene svirret i hodet og jeg tenkte på hvordan jeg best kunne forberede Maja og meg på starten. Nervene var i høyspenn og frokosten ble inntatt nærmere 12. Kroppen protesterte høylytt på det presset jeg la på meg selv. Redsel for å tabbe seg ut, glemme programmet eller at Maja ville vise seg som den bestemte damen hun er og gå ut av ringen.

Så feil kan en ta. Med en hund som var tent og virkelig ville jobbe, så stilte vi til start. Programmet ble til under banevandringa, så ærlig skal jeg være, men det gikk ganske så bra og vi kom oss gjennom. En hederlig innsats, om jeg skal si det selv. Det ble 3. plass og første napp til klasse 2. Ikke dårlig for en debut.

Så kommer betraktningene. Noen vil kanskje si at selv om det er et bra resultat, at det ikke er vanskelig å oppnå i sammenheng med nivået på deltagere. Sagt med andre ord: hvordan er egentlig nivået når det er mulig med et så godt resultat på første forsøk? Jeg kjenner nemlig en person som ville ha sagt noe slikt. Til det vil jeg bare svare: Det er et høyt nivå selv i klasse 1 og det er mange som har jobbet lenge for å komme dit de er i dag. Pluss at det er tross alt hunder vi har med å gjøre, ikke maskiner, og de har gode dager og dårlige dager de som alle andre. I går hadde både jeg og Maja en god dag.

Det bringer meg også over til en annen betraktning. Selv om Maja og jeg ikke har kjent hverandre så lenge, så handler det å konkurrere i kreativ lydighet også om noe annet. Det handler ikke om antall poeng eller antall triks hunden kan. Det er ikke det som er viktigst, selv om det selvfølgelig KAN være en kul greie. Det jeg har lært om kreativ lydighet nå i helga er at det er en prosess. Det handler om å ta utgangspunkt i den hunden du har og gjøre beste ut av det. Tenke på hva som er hundens sterke og svake sider, og legge opp programmet deretter. Samtidig som en må "være forberedt på det uforberedte" - det å kunne improvisere i en konkurranse ut fra dagsformen til hunden. For å holde hundens motivasjon oppe gjennom programmet, så er det ingenting i veien for å legge inn favoritttrikset slik at det passer til programmet.

Få ting er vondere å se på i ringen, enn hunder som ikke trives. Hunder som viser med STORE BOKSTAVER at dette ikke er gøy, men de gjør det kun fordi de elsker eieren over alt på jord. Da foretrekker jeg faktisk å se en hund som bobler over av glede i ringen. Jeg vil mye heller jobbe med en sprudlende og glad hund, enn en som helst ville ha vært et annet sted. Been there, done that. Jeg har en teori om at en hund som trives, vil komme lengre i konkurranser enn en hund som ikke gjør det.

Men det er nå meg, da.

God jul og godt nytt år til FS-folket - vi sees til neste år!