Telt til kassebilen, kan tettes mellom bil og telt. Digg :) To innertelt med myggnetting og presenningsgulv.
søndag 29. juni 2014
fredag 27. juni 2014
Oppussing av hus - redecorating the house
Nå begynner hunderommet å nærme seg ferdig. Fra å være et rom på 14 kvadrat med umalt furu og teppegulv, så har det nå fått noen strøk maling på veggene og laminat på gulvet. Må si meg ganske så fornøyd med resultatet. Enda mangler elektrisitet med ekstra strømkurs til blåseren, men det kommer i løpet av neste uke. Sengen er tenkt som gjesteseng, men også som seng da det forhåpentligvis kommer valper etterhvert.
Ute i gangen kan du se hvordan veggene var tidligere - umalt furu. Hylle og seng, begge fikk jeg for øvrig via "gis bort" på Finn.no. Hylle og seng malt i fargen bomull. Veggene i fargen kalkgrå. Lampe fra Ikea. Listverk med profil: ferdigmalt i fargen bomull. Gulvet: laminat fra Obs Bygg: grå eik.
Seng:
Er ikke så rent lite stolt av meg selv. Har gjort alt selv, fra malestrøk til spiker og gulvlegging :)
Ute i gangen kan du se hvordan veggene var tidligere - umalt furu. Hylle og seng, begge fikk jeg for øvrig via "gis bort" på Finn.no. Hylle og seng malt i fargen bomull. Veggene i fargen kalkgrå. Lampe fra Ikea. Listverk med profil: ferdigmalt i fargen bomull. Gulvet: laminat fra Obs Bygg: grå eik.
Seng:
Stellehjørne: Speil fra Ikea. Stellebordet kommer i forkant av dette. Maleriene er lagd av en tidligere nabo.
Er ikke så rent lite stolt av meg selv. Har gjort alt selv, fra malestrøk til spiker og gulvlegging :)
torsdag 12. juni 2014
I dag er første dagen i resten av mitt liv!
De fleste vet hva det vil si å være i en flytsone i livet, hvor puslespillbrikkene rett og slett passer sammen, en etter en. I dag er jeg i en slik flytsone hvor mye stemmer og jeg ser positivt på det som er rundt meg. Livet er rett og slett godt og sola skinner - bokstavelig talt.
Etter en lang og tøff periode kjenner jeg nå at livet begynner å smile, og jeg ser fram til det som kommer. Livet er ganske ok, faktisk, selv om det har tatt tid å komme seg dit. Jeg erkjenner at jeg har en god vei å gå enda, men i det minste så er jeg "på G".
For første gang på nesten to år har jeg faktisk hatt LYST til å sykle på litt lengre turer. ist jeg syklet en lengre tur, som var Eidsvoll-Oslo for to år siden, så var dette et sant helvete. Ikke at distansen var så innmari lang, bare seks mil, men kroppen var ikke i form - what-so-ever, liksom. Det var vondt å puste, kramper i magen - mye på grunn av en vektøkning jeg er alt annet enn stolt av. Det var rett og slett for mye "der framme" til at jeg klarte å puste skikkelig samtidig som jeg satt framoverlent på det røde lynet av en sykkel. Ren viljestyrke fikk meg forbi innkjørselen på Lindeberg den gangen. Siden det har jeg vært småkvalm hver gang jeg har sett på sykkelen.
Siden da har vekta gått opp og ned, men jeg har kommet dit at den bare får være som den er. Ikke har jeg veid meg på flere måneder, rett og slett fordi jeg har hatt behov for å "gi litt f" i det. Jeg skal ikke la et tall på en skala bestemme hvor godt jeg føler meg. Mange år med et særs anstrengt forhold til trening har kuliminert til at jeg, mens jeg sjekker vindretningen med fingeren, mer eller mindre ikke har trent på to år. Jeg har gått turer med hundene i varierende lengde og that's it. Og gud, hvor deilig det har vært.
Ikke at jeg har som mål å begynne å trene nå heller, men jeg har lyst til å sykle igjen. Så får jeg heller se hvor det bærer hen. Poenget er ikke å komme i bedre form, gå ned i vekt eller å få en strammere kropp, jeg fikser ikke å legge et sånt press på meg selv (enda mindre enn at jeg fikser at andre skal legge det presset på meg, som for øvrig er enda lavere enn det en loppe klarer å hoppe - poenget er å ha det gøy. Så kan en tenke: men selvfølgelig er det viktigst - å ha det gøy. Det er enkelt å si det, men ikke enkelt å føle - når en aldri føler at en gjør nok, med alt snakket i samfunnet med trening ditt og trening datt. For ikke å snakke om den dårlige samvittigheten en føler en er pålagt å ha om en ikke svetter, får puls i 180 eller har på seg kondomklær på sykkeltur. Æsj, noen ganger føler jeg at jeg virkelig hater ordet selv: TRENING. Urg!
Ok, da har jeg kommet så langt som akkurat det - lyst til å sykle. Så tenkte jeg i går kveld: med hvilken sykkel? Racersykkelen som egentlig har for stor ramme for meg? Den blytunge sykkelen som jeg bruker med hundene og som i tillegg burde hatt en service? Hybridsykkelen som jeg solgte i vinter? Tror ikke det. Svaret ble i dag: den NYE hybridsykkelen min, hvis navn ikke eksisterer enda. For alle sykler må ha et navn, synes jeg.
Folkens, møt den nye vennen min:
http://www.xeedbikes.no/eco/eco3-sport-ath/
Ut på tur!
Etter en lang og tøff periode kjenner jeg nå at livet begynner å smile, og jeg ser fram til det som kommer. Livet er ganske ok, faktisk, selv om det har tatt tid å komme seg dit. Jeg erkjenner at jeg har en god vei å gå enda, men i det minste så er jeg "på G".
For første gang på nesten to år har jeg faktisk hatt LYST til å sykle på litt lengre turer. ist jeg syklet en lengre tur, som var Eidsvoll-Oslo for to år siden, så var dette et sant helvete. Ikke at distansen var så innmari lang, bare seks mil, men kroppen var ikke i form - what-so-ever, liksom. Det var vondt å puste, kramper i magen - mye på grunn av en vektøkning jeg er alt annet enn stolt av. Det var rett og slett for mye "der framme" til at jeg klarte å puste skikkelig samtidig som jeg satt framoverlent på det røde lynet av en sykkel. Ren viljestyrke fikk meg forbi innkjørselen på Lindeberg den gangen. Siden det har jeg vært småkvalm hver gang jeg har sett på sykkelen.
Siden da har vekta gått opp og ned, men jeg har kommet dit at den bare får være som den er. Ikke har jeg veid meg på flere måneder, rett og slett fordi jeg har hatt behov for å "gi litt f" i det. Jeg skal ikke la et tall på en skala bestemme hvor godt jeg føler meg. Mange år med et særs anstrengt forhold til trening har kuliminert til at jeg, mens jeg sjekker vindretningen med fingeren, mer eller mindre ikke har trent på to år. Jeg har gått turer med hundene i varierende lengde og that's it. Og gud, hvor deilig det har vært.
Ikke at jeg har som mål å begynne å trene nå heller, men jeg har lyst til å sykle igjen. Så får jeg heller se hvor det bærer hen. Poenget er ikke å komme i bedre form, gå ned i vekt eller å få en strammere kropp, jeg fikser ikke å legge et sånt press på meg selv (enda mindre enn at jeg fikser at andre skal legge det presset på meg, som for øvrig er enda lavere enn det en loppe klarer å hoppe - poenget er å ha det gøy. Så kan en tenke: men selvfølgelig er det viktigst - å ha det gøy. Det er enkelt å si det, men ikke enkelt å føle - når en aldri føler at en gjør nok, med alt snakket i samfunnet med trening ditt og trening datt. For ikke å snakke om den dårlige samvittigheten en føler en er pålagt å ha om en ikke svetter, får puls i 180 eller har på seg kondomklær på sykkeltur. Æsj, noen ganger føler jeg at jeg virkelig hater ordet selv: TRENING. Urg!
Ok, da har jeg kommet så langt som akkurat det - lyst til å sykle. Så tenkte jeg i går kveld: med hvilken sykkel? Racersykkelen som egentlig har for stor ramme for meg? Den blytunge sykkelen som jeg bruker med hundene og som i tillegg burde hatt en service? Hybridsykkelen som jeg solgte i vinter? Tror ikke det. Svaret ble i dag: den NYE hybridsykkelen min, hvis navn ikke eksisterer enda. For alle sykler må ha et navn, synes jeg.
Folkens, møt den nye vennen min:
http://www.xeedbikes.no/eco/eco3-sport-ath/
Ut på tur!
torsdag 5. juni 2014
Nei, nei gutt, dette må bli slutt!
Den kjente barnesangen "Lua av" skrevet av Margrethe Munthe handler om en enkel folkeskikk som handler om det å ta av seg lua og tørker av seg på beina før en går inn i et hus. Jeg tror at en av grunnene til at denne sangen har blitt en så kjent sang er at den beskriver noe som alle kan forholde seg til. Det er enkelt, greit og koster ikke mange kaloriene å gjøre. Det handler om å vise respekt for andre.
Det er sjeldent jeg har følt meg så lite respektert som lærer, som det jeg gjorde av KS i kveld under et informasjonsmøte på Jessheim. Representantene vi møtte for Utdanningsforbundet er budbringere og i kveld hadde de ingen enkel jobb. Det skal sies. De formidler et innhold fra et forslag til en avtale, som nå etterhvert skal til uravstemning. Når det er sagt, så er jeg veldig spent på hva de tar med tilbake til de høye herrer og damer av våre tilbakemeldinger.
I invitasjonen vi fikk sto det: "Det handler om din arbeidstid". For meg tente pluggene allerede det første minuttet. Da fikk vi vite at vi ikke skulle ta opp dette temaet før om en time - det vi alle hadde kommet for. Den første timen snakket vi om lønn, hovedavtale og hovedtariffavtale. Bla, bla, bla... Skal gå like fort forbi det som jeg skulle ønske arrangøren hadde gjort i kveld. NEXT!
Med det nye forslaget til avtale om arbeidstid, så innebærer dette at det kan bli enorme forskjeller fra skole til skole. En skal være på arbeidsplassen i 7,5 time om dette er det rektor finner for godt. Jeg er ikke skrudd sammen på den måten at dette er noe som funker for meg. Det vil påvirke min jobb over sikt, såpass selvinnsikt har jeg, til et punkt hvor jeg ikke lenger kan stå inne for den jobben jeg er satt til å gjøre. Etter undervisning mellom 8 og 14 så jeg jeg konstruert slik at jeg trenger en pause for å nulle ut. I forkant av disse timene har jeg forberedt opplegg, og tilpasninger av disse, for en hel klasse. De har krav på tilpasset undervisning og de fleste er vel enige i at en engasjert lærer er det beste. Det er ganske krevende og tar krefter, men likevel er det den jobben jeg har valg: jeg har lyst til å være lærer - blant annet fordi jeg vet hvor mye en god lærer kan ha å si for elevene. Likevel er det meningen at jeg, etter de timene, skal holde på med forberedelser, etterarbeid og faglig utvikling. Etter de timene med undervisning er hodet mitt som en breddfull oppvaskkum hvor jeg trenger å tappe ut det brukte vannet før jeg kan fylle opp for neste runde. Oppvaskkummen er bare så stor og er det fullt, så er det fullt. Jeg trenger enkelt og greit en pause hvor jeg kan gjøre meg klar for neste økt. Denne friheten til å legge opp arbeidsdagen slik at jeg kan gjøre dette, er en av mange grunner til at jeg valgte yrket. For meg har det symbolisert en tillit fra arbeidsgiver. Det viktigste var tross alt at jobben ble gjort. Nå er det ikke slik lenger, i alle fall ikke om KS får det som de vil. For nå skal dette forslaget til uravstemning.
I forhandlinger og i politikken så snakkes det om rekruttering til yrket. Folk gir seg i yrket etter få år, og enkelte steder er det vanskelig å få tak på faglærte til jobben. Rekruttering, la meg spinne litt rundt det. Hvorfor skal unge mennesker velge læreryrket nå? Hva er attraktivt med yrket om denne avtalen gjelder? Fleksibiliteten forsvinner. Klassestørrelsene øker. Det blir trangere på arbeidsrommene. Lønna? Den er kanskje ikke all verden å skryte av den heller. Avspasering flere uker i året, i tillegg til den samme ferien som alle andre har er vel kanskje det som står igjen. I tillegg til de idealistiske perspektivene: hjelpe andre osv. Så lenge det varer. Om denne avtalen består, så er jeg MEGET spent på hvordan rekrutteringen til yrket blir i årene som kommer. Vil søkningen til utdanningen stige eller synke? Ja, her er jeg spent.
Jeg vil ta opp forholdet mellom politikere og KS. Jeg har ikke noen grunn til å tro at enn parti er bedre enn andre her, for de fleste partiene er skjønt enige om at læreren er viktig og at det bør satses på de. Flott, tenker jeg. Så spør jeg: hva skal de gjøre med det? Bevilge penger? Jo, vel og bra det, men til hvilke lærere? Om flere og flere blir utbrent før pensjonsalder, om det blir flukt fra læreryrket på grunn av at fleksibiliteten blir innskrenket til et minimum, om unge ikke søker yrket fordi det ikke er like attraktivt. Vil politikere satse på lærere, så må de høre på hva vi sier, og vi sier: IKKE RØR ARBEIDSTIDA VÅR! Det hjelper ikke med mer lønn, eller toppen pensjonsordninger (hvilket det heller ikke er) om folk ikke klarer å stå i jobben. En lønn kan vi faktisk få andre steder, hvor vi til og med får betalt overtid. Jeg har et par råd til politikere som virkelig vil gjøre noe for lærere: 1) Innvilg skilsmisse mellom KS og Fagforeningene til lærere. 2) Ta ansvar og sett en standard som gjelder for alle.
En av de som satt i nærheten av meg sa en sak som jeg fant veldig treffende for flere situasjoner. Hun sa: "Nordmenn er verdensmestere i ansvarsfraskrivelser". Når det gjelder KS, så har de gjort dette veldig enkelt: der de ikke har fått vilja si, så skal dette overlates til lokale forhandlinger, og med dette menes helt ned på enhetsnivå. I ytterste konsekvens kan dette føre til at der en ikke er "heldig" med enhetsleder, så kan en skole få problemer med å få tak i godt kvalifiserte ansatte, samtidig som andre skoler sitter med gullsekken. Satt på spissen, så kan dette føre til taperskoler og vinnerskoler.
Noen synes det er vanskelig å bestemme seg for hva de skal stemme - ja eller nei. Kan avtalen bli værre? Klart. Kan den bli bedre? Absolutt. Det er flere gode sider ved denne avtalen også, men for min del så er dette med arbeidstid så altoverskyggende at jeg kjenner dette er noe som går på integriteten løs. For meg er valget i uravstemningen enkelt. Tviler på at jeg trenger å si hva det er.
Det er sjeldent jeg har følt meg så lite respektert som lærer, som det jeg gjorde av KS i kveld under et informasjonsmøte på Jessheim. Representantene vi møtte for Utdanningsforbundet er budbringere og i kveld hadde de ingen enkel jobb. Det skal sies. De formidler et innhold fra et forslag til en avtale, som nå etterhvert skal til uravstemning. Når det er sagt, så er jeg veldig spent på hva de tar med tilbake til de høye herrer og damer av våre tilbakemeldinger.
I invitasjonen vi fikk sto det: "Det handler om din arbeidstid". For meg tente pluggene allerede det første minuttet. Da fikk vi vite at vi ikke skulle ta opp dette temaet før om en time - det vi alle hadde kommet for. Den første timen snakket vi om lønn, hovedavtale og hovedtariffavtale. Bla, bla, bla... Skal gå like fort forbi det som jeg skulle ønske arrangøren hadde gjort i kveld. NEXT!
Med det nye forslaget til avtale om arbeidstid, så innebærer dette at det kan bli enorme forskjeller fra skole til skole. En skal være på arbeidsplassen i 7,5 time om dette er det rektor finner for godt. Jeg er ikke skrudd sammen på den måten at dette er noe som funker for meg. Det vil påvirke min jobb over sikt, såpass selvinnsikt har jeg, til et punkt hvor jeg ikke lenger kan stå inne for den jobben jeg er satt til å gjøre. Etter undervisning mellom 8 og 14 så jeg jeg konstruert slik at jeg trenger en pause for å nulle ut. I forkant av disse timene har jeg forberedt opplegg, og tilpasninger av disse, for en hel klasse. De har krav på tilpasset undervisning og de fleste er vel enige i at en engasjert lærer er det beste. Det er ganske krevende og tar krefter, men likevel er det den jobben jeg har valg: jeg har lyst til å være lærer - blant annet fordi jeg vet hvor mye en god lærer kan ha å si for elevene. Likevel er det meningen at jeg, etter de timene, skal holde på med forberedelser, etterarbeid og faglig utvikling. Etter de timene med undervisning er hodet mitt som en breddfull oppvaskkum hvor jeg trenger å tappe ut det brukte vannet før jeg kan fylle opp for neste runde. Oppvaskkummen er bare så stor og er det fullt, så er det fullt. Jeg trenger enkelt og greit en pause hvor jeg kan gjøre meg klar for neste økt. Denne friheten til å legge opp arbeidsdagen slik at jeg kan gjøre dette, er en av mange grunner til at jeg valgte yrket. For meg har det symbolisert en tillit fra arbeidsgiver. Det viktigste var tross alt at jobben ble gjort. Nå er det ikke slik lenger, i alle fall ikke om KS får det som de vil. For nå skal dette forslaget til uravstemning.
I forhandlinger og i politikken så snakkes det om rekruttering til yrket. Folk gir seg i yrket etter få år, og enkelte steder er det vanskelig å få tak på faglærte til jobben. Rekruttering, la meg spinne litt rundt det. Hvorfor skal unge mennesker velge læreryrket nå? Hva er attraktivt med yrket om denne avtalen gjelder? Fleksibiliteten forsvinner. Klassestørrelsene øker. Det blir trangere på arbeidsrommene. Lønna? Den er kanskje ikke all verden å skryte av den heller. Avspasering flere uker i året, i tillegg til den samme ferien som alle andre har er vel kanskje det som står igjen. I tillegg til de idealistiske perspektivene: hjelpe andre osv. Så lenge det varer. Om denne avtalen består, så er jeg MEGET spent på hvordan rekrutteringen til yrket blir i årene som kommer. Vil søkningen til utdanningen stige eller synke? Ja, her er jeg spent.
Jeg vil ta opp forholdet mellom politikere og KS. Jeg har ikke noen grunn til å tro at enn parti er bedre enn andre her, for de fleste partiene er skjønt enige om at læreren er viktig og at det bør satses på de. Flott, tenker jeg. Så spør jeg: hva skal de gjøre med det? Bevilge penger? Jo, vel og bra det, men til hvilke lærere? Om flere og flere blir utbrent før pensjonsalder, om det blir flukt fra læreryrket på grunn av at fleksibiliteten blir innskrenket til et minimum, om unge ikke søker yrket fordi det ikke er like attraktivt. Vil politikere satse på lærere, så må de høre på hva vi sier, og vi sier: IKKE RØR ARBEIDSTIDA VÅR! Det hjelper ikke med mer lønn, eller toppen pensjonsordninger (hvilket det heller ikke er) om folk ikke klarer å stå i jobben. En lønn kan vi faktisk få andre steder, hvor vi til og med får betalt overtid. Jeg har et par råd til politikere som virkelig vil gjøre noe for lærere: 1) Innvilg skilsmisse mellom KS og Fagforeningene til lærere. 2) Ta ansvar og sett en standard som gjelder for alle.
En av de som satt i nærheten av meg sa en sak som jeg fant veldig treffende for flere situasjoner. Hun sa: "Nordmenn er verdensmestere i ansvarsfraskrivelser". Når det gjelder KS, så har de gjort dette veldig enkelt: der de ikke har fått vilja si, så skal dette overlates til lokale forhandlinger, og med dette menes helt ned på enhetsnivå. I ytterste konsekvens kan dette føre til at der en ikke er "heldig" med enhetsleder, så kan en skole få problemer med å få tak i godt kvalifiserte ansatte, samtidig som andre skoler sitter med gullsekken. Satt på spissen, så kan dette føre til taperskoler og vinnerskoler.
Noen synes det er vanskelig å bestemme seg for hva de skal stemme - ja eller nei. Kan avtalen bli værre? Klart. Kan den bli bedre? Absolutt. Det er flere gode sider ved denne avtalen også, men for min del så er dette med arbeidstid så altoverskyggende at jeg kjenner dette er noe som går på integriteten løs. For meg er valget i uravstemningen enkelt. Tviler på at jeg trenger å si hva det er.
Abonner på:
Innlegg (Atom)