Majas debut

Sitter igjen med noen betraktninger etter helgens debut for Maja i Kreativ lydighet. Her kommer jeg som en annen grønnskolling med et program jeg har jobbet med i ca to uker. Ja, for vi har faktisk ikke fått jobbet lenger med det grunnet andre ting på kalenderen. Med lettere panikk for at programmet ikke var godt nok, eller krisemaksimering over hva som KAN skje på banen, så kom vi oss av gårde for å stille til start i Drammen på vår første offisielle konkurranse.

Tankene svirret i hodet og jeg tenkte på hvordan jeg best kunne forberede Maja og meg på starten. Nervene var i høyspenn og frokosten ble inntatt nærmere 12. Kroppen protesterte høylytt på det presset jeg la på meg selv. Redsel for å tabbe seg ut, glemme programmet eller at Maja ville vise seg som den bestemte damen hun er og gå ut av ringen.

Så feil kan en ta. Med en hund som var tent og virkelig ville jobbe, så stilte vi til start. Programmet ble til under banevandringa, så ærlig skal jeg være, men det gikk ganske så bra og vi kom oss gjennom. En hederlig innsats, om jeg skal si det selv. Det ble 3. plass og første napp til klasse 2. Ikke dårlig for en debut.

Så kommer betraktningene. Noen vil kanskje si at selv om det er et bra resultat, at det ikke er vanskelig å oppnå i sammenheng med nivået på deltagere. Sagt med andre ord: hvordan er egentlig nivået når det er mulig med et så godt resultat på første forsøk? Jeg kjenner nemlig en person som ville ha sagt noe slikt. Til det vil jeg bare svare: Det er et høyt nivå selv i klasse 1 og det er mange som har jobbet lenge for å komme dit de er i dag. Pluss at det er tross alt hunder vi har med å gjøre, ikke maskiner, og de har gode dager og dårlige dager de som alle andre. I går hadde både jeg og Maja en god dag.

Det bringer meg også over til en annen betraktning. Selv om Maja og jeg ikke har kjent hverandre så lenge, så handler det å konkurrere i kreativ lydighet også om noe annet. Det handler ikke om antall poeng eller antall triks hunden kan. Det er ikke det som er viktigst, selv om det selvfølgelig KAN være en kul greie. Det jeg har lært om kreativ lydighet nå i helga er at det er en prosess. Det handler om å ta utgangspunkt i den hunden du har og gjøre beste ut av det. Tenke på hva som er hundens sterke og svake sider, og legge opp programmet deretter. Samtidig som en må "være forberedt på det uforberedte" - det å kunne improvisere i en konkurranse ut fra dagsformen til hunden. For å holde hundens motivasjon oppe gjennom programmet, så er det ingenting i veien for å legge inn favoritttrikset slik at det passer til programmet.

Få ting er vondere å se på i ringen, enn hunder som ikke trives. Hunder som viser med STORE BOKSTAVER at dette ikke er gøy, men de gjør det kun fordi de elsker eieren over alt på jord. Da foretrekker jeg faktisk å se en hund som bobler over av glede i ringen. Jeg vil mye heller jobbe med en sprudlende og glad hund, enn en som helst ville ha vært et annet sted. Been there, done that. Jeg har en teori om at en hund som trives, vil komme lengre i konkurranser enn en hund som ikke gjør det.

Men det er nå meg, da.

God jul og godt nytt år til FS-folket - vi sees til neste år!

Praha for første gang

Noen timer i Praha i dag er nok til å få meg til å innse at her kan en bruke så mye tid som bare det, og fortsatt bare så sett en brøkdel av hva som finnes. Bygninger, butikker, boder, musikere, marked og ikke minst inntrykk som skal fordøyes. Det er kanskje de det er aller flest av. Det er første gangen jeg er i Praha, og det vil ikke bli den siste. Definitivt.

Ok, jeg må innrømme at på bussen fra flyplassen så var førsteinntrykket heller ordinært. Det var åpne landskap, og vi kjørte forbi noen bygninger som så heller slitt ut. Likevel var det noen som brøt speilbildet av det slitte. Det var mennesker som var ute og malte døra til bygården, og da snakker jeg ikke om malere, men beboere. Tror jeg i alle fall. Jo nærmere sentrum jeg kom, jo flere stillaser og oppussingsprosjekter fløt forbi bussvinduet. Tanken om at dette er en by og et land som virkelig jobber for å øke standarden på samfunnet, som utfører en slags kollektiv dugnad og har en arbeidsmoral andre bare kan ønske de hadde. Ettersom vi nærmet oss kjernen av byen, kjørte vi gjennom flere kvartaler og forbi flere ambassader. Standarden på bygninger langs veien ble stadig høyere og forestillingen om at dette også er et samfunn preget av klasseskille, ble sterkere. 

Likevel er det noe utrolig fascinerende med denne byen. De gamle historiske bygningene er det vanskelig å komme utenom, fargene på bygningene formelig smiler mot en og detaljene... Så utrolig intrikate detaljer. Jeg har alltid hørt at Praha er en av de vakreste byene i Europa, og nå skjønner jeg hva de snakker om. Det må rett og slett oppleves-og helst med tilnærmet tom hardplastkoffert. Ja, det kan være praktisk, i alle fall om en liker å gå i de små butikkene i de smale gatene eller om en foretrekker kjøpesenteret med fem etasjer ala en av de på Strømmen storsenter. 

En slik by krever i alle fall gode sko, for det blir fort skritt ut av det. Halve dagen er igjen og så langt har jeg og min betente fot tilbakelagt nesten 18000 skritt, men det er verdt det. Det er da det er godt å lene seg tilbake i senga på hotellet for en velfortjent hvil i en stund før det blir en ekspedisjon ut for å finne seg noe middag. 

Jeg vil gjerne dele noen av bildene jeg har tatt i dag med dere. Jeg ble guidet rundt av beste kusinedatter, Vilde, som studerer medisin på 3. året. Veldig gøy å se henne igjen, og ha en egen guide rundt om til steder som er kjekke å få med seg. Tusen takk, Vilde!

 Klar for flyreisen!

 Buss til sentrum

 Garnbutikk

     Dyrebutikk

 Vakker arkitektur

Trist syn, men endel av bybildet...

Da kom jeg på bilde også :)

Broen

Takk, Vilde, for bilde og tur i dag :)

Noen pippiper :)

En greie som par gjør. Mon tro om jeg gjør det en gang? 

Elven under broen

Skulptur på broen

Det "store" i byen. Gjenstander av krystall og glass.

En eller annen skulptur

Fra gamlebyen

Lekebutikk

Mitt rom, godt å hvile der nå ;)

Middag. Og veldig godt øl!!!

Alle bra byer må ha en god mojito, og det har Praha også - nam!

God mat på Coa!

Lokale gatekjøkken. 

Takk til den norske Bonden

En kan ofte lese kommentarer til avisartikler og oppleve nedsettende utsagn om bønder. Gjerne kommentarer som virker fordummende på bønders vegne. Tenkt bare på uttrykket "bønder i by'n" som en som ikke kan å kjøre i byen. For ikke å snakke om aggressiv kjøring hos bilister som ligger i kø bak en traktor. Nå skal ikke jeg påstå at jeg aldri har tenkt det samme når jeg har ligget bak en traktor, og vil raskere frem enn det situasjonen tilsier, spesielt ikke når traktoren ikke svinger til siden for å slippe fram køen. Det er gjerne når jeg kommer forbi, fram til destinasjonen, eller kommer hjem at en begynner å reflektere: Lønnet det seg å hisse seg opp? Var det fornuftig bruk av energi? Ofte føles det gjerne godt der og da å få ut frustrasjon, men nå var det ikke det som var poenget i dette blogginnlegget.

I etterkant av tv-programmet "Bønder I Byen", som jeg for så vidt har sett flere episoder av, så har jeg reflektert litt rundt dette, og tenkt tilbake på da jeg gikk på videregående. Da gikk jeg, som byjente, på naturbrukslinja på Hvam videregående skole i Nes, Akershus. Tilsvarende som uttrykket "bønder i by'n", fikk vi jo "byfolk på landet".

De siste dagene har tankene surret rundt det om vi skal være litt mer takknemlig ovenfor hverandre. Det er vel lettvint å irritere seg over små ting i den store sammenhengen, og tilsynelatende vanskelig å ta seg tid til å sette pris på de små ting. Derfor vil jeg nå si:


Takk til den norske Bonden

Takk for at du står opp grytidlig for å sørge for at jeg har melk i kjøleskapet
Takk for at du bruker den tida det tar å samle inn egg slik at jeg kan lage omelett til frokost
Takk for at du tar vare på åkrene dine slik at jeg har mel og grønnsaker i kjøleskapsskuffen
Takk for at du bruker utallige timer i skogen slik at jeg har et hus å bo i

Takk til de som bidrar med kunnskapen sin om landbruk slik at jeg kan forstå bedre hvordan det henger sammen
Takk til de som tar vare på dyrene sine slik at jeg vet har produkter av god kvalitet til å lage mat av
Takk til de som vokter dyrene sine mot trusler for enhver pris
Takk til de som holder ut i yrket tross arbeidsbetingelser som mange av oss andre ikke ville ta i med en glødende tang

Takk

Stort og smått om stort og smått

Når kennel Eventyrvannet reiser på eventyr-tur til utlandet, kommer det av og til et eventyrlig resultat ut av det. Møt lille Kelly oppkalt etter Grace Kelly, en chinese crested powder puff. Vakre lille sjel. Det kommer mer om henne på hjemmesiden til Eventyrvannet etterhvert. Hvorfor hente nettopp denne? Det er ganske komplekst å forklare, men en vakker hund, lovende type og mentalitet, god stamtavle og helse (fri for alt som skal gentestes for!), lære seg å trene liten hund fram mot kurs jeg ønsker å holde og jeg mener oppriktig at hun kan tilføre oppdrettet mange sider. Det er ikke utenkelig at hun kan havne på fôr etterhvert, men enn så lenge så bor hun her hos meg og kommer stadig godt overens med resten av flokken. 

Tusen takk til Josephine Wiktorsson, oppdretter av søtnosen Sookie's Blossom Hill Skye!

Det lyses herved....

....en aldri så liten forbannelse over den personen som fant opp konseptet å legge ting på et lurt sted....

Det skulle jo være så lurt, ikke sant? Legge noe på et lurt sted slik at en lett kunne finne det igjen når en trenger det som mest. Det være seg bilnøkler, kontroller til diverse duppeditter, fyrstikker eller hva det nå skulle være. Inntrykket av dette fenomenet er at det ofte forekommer under såkalt panikkrydding. "Der kan jeg legge det", "Der kan det ligge så lenge" eller klassikeren: "DER var en lur plass å legge det".

Liksom.... Når en så trenger det..."Hvor lå det igjen?" Denne lure plassen virker å ha lagt seg på en virkelig lur plass som ingen vet hvor er. Den lure plassen har gjemt seg. For det er jo virkelig ikke vår feil, i alle fall føles det sånn der og da.

Det jeg ikke finner nå, er barbermaskina til puffene. Den som tar heeeelt inntil... I mellomtida, til den dukker opp (sikkert ved en annen panikkrydding), så vokser pelsen...

Ha en fin torsdag!

Instruktørkurshelg: drill, prosedyrer og refleksjon

Første helg i siste modul av instruktørkurset og en begynner å kjenne på nervene fram mot eksamen. Mange tanker om hva som venter oss på eksamen i november surret rundt i hodet på de fleste av oss på fredag denne helgen. Forventningsfulle som en klasse med førsteklassinger skulle vi for første gang møte instruktøren som skal lede oss gjennom de siste kursdagene.

For min del var det ubeskrivelig godt å få noe konkret i hånda på fredag: Her er drillprosedyrene, dette skal dere øve på, dette skal dere kunne fordi dette får dere på eksamen. Litt den følelsen av kontroll som en får når en får vite hvilket tema en kommer opp i på en muntlig eksamen.  Så lenge det varte... Det hørtes jo så greit ut i teorien...

På lørdagen skulle vi nemlig sette fredagens teori ut i praksis og vi skulle øve med hverandre som figuranter. Førsteinntrykk, presentasjon, hilserunde og utstyrssjekk. Den delen gikk greit for de fleste. Så var det øvelse på de enkelte drillprosedyrene. Gikk ikke så halvgæli det heller.

I dag, søndagen, plukket vi opp tråden fra i går. Hilserunde og utstyrssjekk gikk greit og vi fikk god veiledning av instruktøren, Per. Så kom dagens utfordring: en etter en skulle vi drille gruppen i lineføring, første uten hund. Alle hadde vi noe å jobbe med.

Det var mye å tenke på: stemmebruk, plassering i forhold til gruppa under bevegelse, det å følge med på alle deltagerne, "nødstopp", hvor lenge de skal holde på av gangen osv. For å reflektere litt rundt nettopp dette så vil jeg skrive litt om hvert enkelt punkt.

Stemmebruk og plassering i forhold til gruppa: 

En ting er volumet på stemmen, stemmen må bære til hele gruppa og en må ta hensyn til omgivelsene: En må tenke på hva som finnes av forstyrrende lyder i omgivelsene og hvor lang avstand det er mellom deg og alle kursdeltagerne. Står du i ene enden av gruppa (de står og går forhåpentligvis på rekke/linje), så kan det være vanskelig for de i enden av gruppa å høre deg. Konklusjon: Sørg for å være nærmest mulig midten av gruppa.

Sørg også for å plassere deg selv slik at du står foran gruppa. Står du bak gruppa og snakker til ryggen til deltagerne kan det være vanskelig for de å høre deg. Konklusjon: planlegg hva gruppa skal gjøre og hvor du skal BEVEGE deg for at gruppa skal høre deg best mulig.

Å nei da..jaggu er det mer å tenke på med stemmebruk. Nemlig tonefall. En vil gjerne høres positiv og oppmuntrende ut, og ikke for militant og "streng". Hundetrening skal være gøy for deltagerne. Konklusjon: Bruke lyse toner og gjerne variere om en går "opp" eller "ned" i tonefall på begynnelsen og slutten av kommandoen.

Nødstopp: 

Det å følge med på mange deltagere på en gang, kan være krevende. En ting er at førere og hunder kan gå i ulikt tempo og av den grunn tilbakelegger ulike distanser på den tida det tar for deg å si "fremad marsj". Noen deltagere kan komme i fare for å bokstavelig talt havne i grøfta utenfor kursområdet, og det gjelder for instruktøren å fange opp dette før det skjer. Selv om instruktøren kanskje hadde tenkt å fortsette, så går det an å bruke "nødstoppen". Nemlig "Gjøøøøør holdt" og "løse ut bakover" før en starter på nytt på grunnlinja. Konklusjon: Flytt blikket ofte og følg med på hvor de ulike deltagerne er. 

Hvor lenge skal en holde på av gangen?

Det er også noe en må vurdere og planlegge. På en kursplass kan det være stor variasjon i konsentrasjonsevne bland både mennesker og hunder. Det å "løse ut", og på den måten få en minipause, er ingen skam. Konklusjon: kontinuerlig vurdering. 

Ros: 

Det for en instruktør å se hver enkelt kan være krevende i en setting hvor mye skjer på en gang. Det er mye som skal huskes på og planlegges i farta. De fleste hundefolk jeg kjenner har vært på en kursplass, og jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at det å bli sett av instruktøren når en får til noe betyr så uendelig mye. "Tenk at jeg var så flink at jeg fikk ros i gruppa!" En retter seg opp litt ekstra i ryggen og hundetrening er gøy! Som pedagog i skolen er dette noe jeg kjenner igjen veldig lett, både som elev og lærer: betydningen av det å bli sett. Anerkjennelse for den jobben en gjør. Det å kunne si til en kursdeltager underveis i drillinga av øvelsene: Bra kontakt med staffen der! Kjempebra sitt på portisen! Flott vending med labradoodelen! Super lineføring med corgien! Det betyr så enormt mye for den som mottar denne beskjeden. Ikke bare for anerkjennelsens skyld, men også i forhold til det rent treningsmessige: det å vite at en gjør noe riktig og ikke driver feillæring. Bekreftelse på progresjon i øvelsene. Det er motivasjon, det! 

------------------------------------------------------------

Alt dette på en gang. Ikke lett. Forhåpentligvis så stemmer det som folk sier: Øvelse gjør mester!

Gjør mot andre slik du vil...

....at andre skal være mot deg...

Som en selverklært rar og gal person har jeg til tider mange tanker i hodet, og det skrives for å kunne fordøye inntrykk. I dag, etter to dager på hundeutstilling i Drammen på fredag og lørdag, er en lik dag - hvor det er flere tanker som svirrer rundt i hodet. Om det å jobbe for det en tror på, om det å være et medmenneske, om det å være mot andre slik en ønsker å bli behandlet selv... Om det å ha en lidenskap, en hobby som er med på å gi livet mening, om det å ha venner og familie. Om det å ha firbeinte læremestre.

Nora er et fortryllende vesen, lille puffen til mamma og meg. Hun er så super på mange måter, og jeg velger å stille henne fordi jeg virkelig tror på at hun kan gjøre det bra. Hun er den første puffen jeg stiller, og jeg vet at jeg har mye å lære om både rasen, pelsstellet og det å stille henne i ringen. Det hele er en prosess, en vei å reise langs. På den veien er jeg så utrolig takknemlig for alle tips og hjelp jeg kan få - jeg vet jeg har mye å lære! Ingen nevnt, ingen glemt. I helgen tok lille Nora sitt første (og jeg håper: ikke siste) cert. Det første av flere steg på veien til championatet. Er så stolt av henne, som gir alt hun kan. Hun er ung og har fremtiden foran seg, og jeg gleder meg :)

Jeg har vel sagt det før, og jeg kommer til å si det igjen: mange mener mangt om utstillingsmiljøet. Og det levner vel liten tvil om at det til tider kan være drama og grupperinger av ulik sort herunder. Folk som holder seg for seg selv, til tross for at du er i nærheten og forsøker å få kontakt. Jeg ser det foregå på hver utstilling jeg er på med hundene. Folk som har samme rase, men som ikke snakker sammen - av en eller annen grunn. Grunner til dette kan sikkert være mangt,og noen av de fullt ut forståelige, men det er ikke disse menneskene, eller disse grunnene jeg vil snakke om.

Det er menneskene som bryter denne isen. Menneskene som kommer bort til deg for å slå av en prat, eller gi deg tips. De som ønsker deg velkommen rundt ringen, som ny utstiller av rasen. De som hjelper deg når tiden blir knapp mellom to eller flere ringer. De som deler av kunnskapen sin og viser medmenneskelighet. De som gir deg en iskaffe når blodsukkeret er lavt etter en lang dag. De som smiler og er oppriktig glad på dine vegne når det går bra, og de som støtter deg når skuffelsene er der. De som hilser og de som tar seg tid til å si "hadet bra" når de går. Jeg vil av hele mitt hjerte rose disse menneskene, som gjør at utstillingsmiljøet er noe jeg tror på. Det er et slikt menneske jeg ønsker å være i, og rundt ringen - og for øvrig i livet ellers. Jeg kan sikkert si og gjøre ting som er uforståelig for andre. Valg jeg gjør, noe sagt i kampens hete - ting som burde sies, eller det som helst skulle ha vært usagt. Shit happens, liksom.

I det store og det hele så forsøker jeg etter beste evne å leve etter et gyldent prinsipp: Gjør mot andre slik du vil at andre skal være mot deg. Kanskje blir du ikke møtt på den måten du ønsker, eller får like mye tilbake - men jeg vil i alle fall gjøre mitt beste, og på det viset kunne stå med "ryggen fri", om du skjønner.

Videre. Sist helg fikk jeg besøk av en annen puff - Maja. Hun har vært hos meg siden og har kommet til meg via familie. En del av familien som jeg ikke har hatt så god kontakt med, men som jeg også har savnet. Nå skal jeg ikke så inn på hva som ligger der, for det er ikke relevant for hva jeg tenker om Maja. Jeg er bare så ubeskrivelig glad for å ha fått bedre kontakt med den delen av familien min, og som med så mange andre: det er hundene som knytter oss sammen. I dette tilfellet, lille nurket Maja. Maja, som slik inn i flokken min som bare Maja kan. Maja, som på få dager har lært meg mye om en av rasene jeg ønsker å ha oppdrett av (på sikt). Maja, som snart vil bli en del av flokken min og fortsette å være en av mine firbente læremestre. Jeg forventer ikke at alle skal forstå valget mitt, men jeg vet med meg selv at dette er så riktig - på mange måter. Jeg forventer heller ikke at alle skal like det, men jeg håper på at det vil bli respektert likevel. Med mange støttespillere som har samme rasen - god kontakt med oppdretter og med de hun har vokst opp hos - så er jeg overbevist om at dette vil gå bra. Velkommen, Maja!

Ha en god søndag alle sammen, i fred og ro med deres kjære to- og firbente!