Takk til den norske Bonden

En kan ofte lese kommentarer til avisartikler og oppleve nedsettende utsagn om bønder. Gjerne kommentarer som virker fordummende på bønders vegne. Tenkt bare på uttrykket "bønder i by'n" som en som ikke kan å kjøre i byen. For ikke å snakke om aggressiv kjøring hos bilister som ligger i kø bak en traktor. Nå skal ikke jeg påstå at jeg aldri har tenkt det samme når jeg har ligget bak en traktor, og vil raskere frem enn det situasjonen tilsier, spesielt ikke når traktoren ikke svinger til siden for å slippe fram køen. Det er gjerne når jeg kommer forbi, fram til destinasjonen, eller kommer hjem at en begynner å reflektere: Lønnet det seg å hisse seg opp? Var det fornuftig bruk av energi? Ofte føles det gjerne godt der og da å få ut frustrasjon, men nå var det ikke det som var poenget i dette blogginnlegget.

I etterkant av tv-programmet "Bønder I Byen", som jeg for så vidt har sett flere episoder av, så har jeg reflektert litt rundt dette, og tenkt tilbake på da jeg gikk på videregående. Da gikk jeg, som byjente, på naturbrukslinja på Hvam videregående skole i Nes, Akershus. Tilsvarende som uttrykket "bønder i by'n", fikk vi jo "byfolk på landet".

De siste dagene har tankene surret rundt det om vi skal være litt mer takknemlig ovenfor hverandre. Det er vel lettvint å irritere seg over små ting i den store sammenhengen, og tilsynelatende vanskelig å ta seg tid til å sette pris på de små ting. Derfor vil jeg nå si:


Takk til den norske Bonden

Takk for at du står opp grytidlig for å sørge for at jeg har melk i kjøleskapet
Takk for at du bruker den tida det tar å samle inn egg slik at jeg kan lage omelett til frokost
Takk for at du tar vare på åkrene dine slik at jeg har mel og grønnsaker i kjøleskapsskuffen
Takk for at du bruker utallige timer i skogen slik at jeg har et hus å bo i

Takk til de som bidrar med kunnskapen sin om landbruk slik at jeg kan forstå bedre hvordan det henger sammen
Takk til de som tar vare på dyrene sine slik at jeg vet har produkter av god kvalitet til å lage mat av
Takk til de som vokter dyrene sine mot trusler for enhver pris
Takk til de som holder ut i yrket tross arbeidsbetingelser som mange av oss andre ikke ville ta i med en glødende tang

Takk

Stort og smått om stort og smått

Når kennel Eventyrvannet reiser på eventyr-tur til utlandet, kommer det av og til et eventyrlig resultat ut av det. Møt lille Kelly oppkalt etter Grace Kelly, en chinese crested powder puff. Vakre lille sjel. Det kommer mer om henne på hjemmesiden til Eventyrvannet etterhvert. Hvorfor hente nettopp denne? Det er ganske komplekst å forklare, men en vakker hund, lovende type og mentalitet, god stamtavle og helse (fri for alt som skal gentestes for!), lære seg å trene liten hund fram mot kurs jeg ønsker å holde og jeg mener oppriktig at hun kan tilføre oppdrettet mange sider. Det er ikke utenkelig at hun kan havne på fôr etterhvert, men enn så lenge så bor hun her hos meg og kommer stadig godt overens med resten av flokken. 

Tusen takk til Josephine Wiktorsson, oppdretter av søtnosen Sookie's Blossom Hill Skye!

Det lyses herved....

....en aldri så liten forbannelse over den personen som fant opp konseptet å legge ting på et lurt sted....

Det skulle jo være så lurt, ikke sant? Legge noe på et lurt sted slik at en lett kunne finne det igjen når en trenger det som mest. Det være seg bilnøkler, kontroller til diverse duppeditter, fyrstikker eller hva det nå skulle være. Inntrykket av dette fenomenet er at det ofte forekommer under såkalt panikkrydding. "Der kan jeg legge det", "Der kan det ligge så lenge" eller klassikeren: "DER var en lur plass å legge det".

Liksom.... Når en så trenger det..."Hvor lå det igjen?" Denne lure plassen virker å ha lagt seg på en virkelig lur plass som ingen vet hvor er. Den lure plassen har gjemt seg. For det er jo virkelig ikke vår feil, i alle fall føles det sånn der og da.

Det jeg ikke finner nå, er barbermaskina til puffene. Den som tar heeeelt inntil... I mellomtida, til den dukker opp (sikkert ved en annen panikkrydding), så vokser pelsen...

Ha en fin torsdag!

Instruktørkurshelg: drill, prosedyrer og refleksjon

Første helg i siste modul av instruktørkurset og en begynner å kjenne på nervene fram mot eksamen. Mange tanker om hva som venter oss på eksamen i november surret rundt i hodet på de fleste av oss på fredag denne helgen. Forventningsfulle som en klasse med førsteklassinger skulle vi for første gang møte instruktøren som skal lede oss gjennom de siste kursdagene.

For min del var det ubeskrivelig godt å få noe konkret i hånda på fredag: Her er drillprosedyrene, dette skal dere øve på, dette skal dere kunne fordi dette får dere på eksamen. Litt den følelsen av kontroll som en får når en får vite hvilket tema en kommer opp i på en muntlig eksamen.  Så lenge det varte... Det hørtes jo så greit ut i teorien...

På lørdagen skulle vi nemlig sette fredagens teori ut i praksis og vi skulle øve med hverandre som figuranter. Førsteinntrykk, presentasjon, hilserunde og utstyrssjekk. Den delen gikk greit for de fleste. Så var det øvelse på de enkelte drillprosedyrene. Gikk ikke så halvgæli det heller.

I dag, søndagen, plukket vi opp tråden fra i går. Hilserunde og utstyrssjekk gikk greit og vi fikk god veiledning av instruktøren, Per. Så kom dagens utfordring: en etter en skulle vi drille gruppen i lineføring, første uten hund. Alle hadde vi noe å jobbe med.

Det var mye å tenke på: stemmebruk, plassering i forhold til gruppa under bevegelse, det å følge med på alle deltagerne, "nødstopp", hvor lenge de skal holde på av gangen osv. For å reflektere litt rundt nettopp dette så vil jeg skrive litt om hvert enkelt punkt.

Stemmebruk og plassering i forhold til gruppa: 

En ting er volumet på stemmen, stemmen må bære til hele gruppa og en må ta hensyn til omgivelsene: En må tenke på hva som finnes av forstyrrende lyder i omgivelsene og hvor lang avstand det er mellom deg og alle kursdeltagerne. Står du i ene enden av gruppa (de står og går forhåpentligvis på rekke/linje), så kan det være vanskelig for de i enden av gruppa å høre deg. Konklusjon: Sørg for å være nærmest mulig midten av gruppa.

Sørg også for å plassere deg selv slik at du står foran gruppa. Står du bak gruppa og snakker til ryggen til deltagerne kan det være vanskelig for de å høre deg. Konklusjon: planlegg hva gruppa skal gjøre og hvor du skal BEVEGE deg for at gruppa skal høre deg best mulig.

Å nei da..jaggu er det mer å tenke på med stemmebruk. Nemlig tonefall. En vil gjerne høres positiv og oppmuntrende ut, og ikke for militant og "streng". Hundetrening skal være gøy for deltagerne. Konklusjon: Bruke lyse toner og gjerne variere om en går "opp" eller "ned" i tonefall på begynnelsen og slutten av kommandoen.

Nødstopp: 

Det å følge med på mange deltagere på en gang, kan være krevende. En ting er at førere og hunder kan gå i ulikt tempo og av den grunn tilbakelegger ulike distanser på den tida det tar for deg å si "fremad marsj". Noen deltagere kan komme i fare for å bokstavelig talt havne i grøfta utenfor kursområdet, og det gjelder for instruktøren å fange opp dette før det skjer. Selv om instruktøren kanskje hadde tenkt å fortsette, så går det an å bruke "nødstoppen". Nemlig "Gjøøøøør holdt" og "løse ut bakover" før en starter på nytt på grunnlinja. Konklusjon: Flytt blikket ofte og følg med på hvor de ulike deltagerne er. 

Hvor lenge skal en holde på av gangen?

Det er også noe en må vurdere og planlegge. På en kursplass kan det være stor variasjon i konsentrasjonsevne bland både mennesker og hunder. Det å "løse ut", og på den måten få en minipause, er ingen skam. Konklusjon: kontinuerlig vurdering. 

Ros: 

Det for en instruktør å se hver enkelt kan være krevende i en setting hvor mye skjer på en gang. Det er mye som skal huskes på og planlegges i farta. De fleste hundefolk jeg kjenner har vært på en kursplass, og jeg tror jeg kan snakke for flere når jeg sier at det å bli sett av instruktøren når en får til noe betyr så uendelig mye. "Tenk at jeg var så flink at jeg fikk ros i gruppa!" En retter seg opp litt ekstra i ryggen og hundetrening er gøy! Som pedagog i skolen er dette noe jeg kjenner igjen veldig lett, både som elev og lærer: betydningen av det å bli sett. Anerkjennelse for den jobben en gjør. Det å kunne si til en kursdeltager underveis i drillinga av øvelsene: Bra kontakt med staffen der! Kjempebra sitt på portisen! Flott vending med labradoodelen! Super lineføring med corgien! Det betyr så enormt mye for den som mottar denne beskjeden. Ikke bare for anerkjennelsens skyld, men også i forhold til det rent treningsmessige: det å vite at en gjør noe riktig og ikke driver feillæring. Bekreftelse på progresjon i øvelsene. Det er motivasjon, det! 

------------------------------------------------------------

Alt dette på en gang. Ikke lett. Forhåpentligvis så stemmer det som folk sier: Øvelse gjør mester!

Gjør mot andre slik du vil...

....at andre skal være mot deg...

Som en selverklært rar og gal person har jeg til tider mange tanker i hodet, og det skrives for å kunne fordøye inntrykk. I dag, etter to dager på hundeutstilling i Drammen på fredag og lørdag, er en lik dag - hvor det er flere tanker som svirrer rundt i hodet. Om det å jobbe for det en tror på, om det å være et medmenneske, om det å være mot andre slik en ønsker å bli behandlet selv... Om det å ha en lidenskap, en hobby som er med på å gi livet mening, om det å ha venner og familie. Om det å ha firbeinte læremestre.

Nora er et fortryllende vesen, lille puffen til mamma og meg. Hun er så super på mange måter, og jeg velger å stille henne fordi jeg virkelig tror på at hun kan gjøre det bra. Hun er den første puffen jeg stiller, og jeg vet at jeg har mye å lære om både rasen, pelsstellet og det å stille henne i ringen. Det hele er en prosess, en vei å reise langs. På den veien er jeg så utrolig takknemlig for alle tips og hjelp jeg kan få - jeg vet jeg har mye å lære! Ingen nevnt, ingen glemt. I helgen tok lille Nora sitt første (og jeg håper: ikke siste) cert. Det første av flere steg på veien til championatet. Er så stolt av henne, som gir alt hun kan. Hun er ung og har fremtiden foran seg, og jeg gleder meg :)

Jeg har vel sagt det før, og jeg kommer til å si det igjen: mange mener mangt om utstillingsmiljøet. Og det levner vel liten tvil om at det til tider kan være drama og grupperinger av ulik sort herunder. Folk som holder seg for seg selv, til tross for at du er i nærheten og forsøker å få kontakt. Jeg ser det foregå på hver utstilling jeg er på med hundene. Folk som har samme rase, men som ikke snakker sammen - av en eller annen grunn. Grunner til dette kan sikkert være mangt,og noen av de fullt ut forståelige, men det er ikke disse menneskene, eller disse grunnene jeg vil snakke om.

Det er menneskene som bryter denne isen. Menneskene som kommer bort til deg for å slå av en prat, eller gi deg tips. De som ønsker deg velkommen rundt ringen, som ny utstiller av rasen. De som hjelper deg når tiden blir knapp mellom to eller flere ringer. De som deler av kunnskapen sin og viser medmenneskelighet. De som gir deg en iskaffe når blodsukkeret er lavt etter en lang dag. De som smiler og er oppriktig glad på dine vegne når det går bra, og de som støtter deg når skuffelsene er der. De som hilser og de som tar seg tid til å si "hadet bra" når de går. Jeg vil av hele mitt hjerte rose disse menneskene, som gjør at utstillingsmiljøet er noe jeg tror på. Det er et slikt menneske jeg ønsker å være i, og rundt ringen - og for øvrig i livet ellers. Jeg kan sikkert si og gjøre ting som er uforståelig for andre. Valg jeg gjør, noe sagt i kampens hete - ting som burde sies, eller det som helst skulle ha vært usagt. Shit happens, liksom.

I det store og det hele så forsøker jeg etter beste evne å leve etter et gyldent prinsipp: Gjør mot andre slik du vil at andre skal være mot deg. Kanskje blir du ikke møtt på den måten du ønsker, eller får like mye tilbake - men jeg vil i alle fall gjøre mitt beste, og på det viset kunne stå med "ryggen fri", om du skjønner.

Videre. Sist helg fikk jeg besøk av en annen puff - Maja. Hun har vært hos meg siden og har kommet til meg via familie. En del av familien som jeg ikke har hatt så god kontakt med, men som jeg også har savnet. Nå skal jeg ikke så inn på hva som ligger der, for det er ikke relevant for hva jeg tenker om Maja. Jeg er bare så ubeskrivelig glad for å ha fått bedre kontakt med den delen av familien min, og som med så mange andre: det er hundene som knytter oss sammen. I dette tilfellet, lille nurket Maja. Maja, som slik inn i flokken min som bare Maja kan. Maja, som på få dager har lært meg mye om en av rasene jeg ønsker å ha oppdrett av (på sikt). Maja, som snart vil bli en del av flokken min og fortsette å være en av mine firbente læremestre. Jeg forventer ikke at alle skal forstå valget mitt, men jeg vet med meg selv at dette er så riktig - på mange måter. Jeg forventer heller ikke at alle skal like det, men jeg håper på at det vil bli respektert likevel. Med mange støttespillere som har samme rasen - god kontakt med oppdretter og med de hun har vokst opp hos - så er jeg overbevist om at dette vil gå bra. Velkommen, Maja!

Ha en god søndag alle sammen, i fred og ro med deres kjære to- og firbente!

Tanker om den første dagen i ny jobb

Jeg sitter igjen med mange inntrykk etter første arbeidsdag i ny jobb, og jeg må bare si først som sist. Den var en meget positiv opplevelse. Fortsatt mange inntrykk som skal fordøyes, men jeg kjenner litt på den følelsen av at: jeg gleder meg til onsdag (som er neste arbeidsdag). '

Opplegget var lagt opp slik at alle som var nyansatte ved skolen, og deres faddere, hadde en egen dag med informasjon og omvisning. Vi fikk adgangskort, ble tatt bilde av og fikk tildelt vår personlige pc. Vi startet dagen med frukt og drikke og vi fikk vite om historien til skolen, om hvilke distrikter elevene kom fra, om rutiner og ikke minst hvilke forventninger skolen hadde til oss som var ansatte. Nå var det ikke en belærende tone vi ble møtt med, men det føltes mer som en pep-talk: alle elever har noe i seg, elevenes behov for å bli sett og hørt og gjensidig tillit mellom alle ved skolen. Et veldig inspirerende foredrag fra rektor om dette. 

Etter en varm lunsj med den beste kyllingpaien jeg har smakt, så var vi invitert på en busstur i bygda. Denne kjenner jeg jo for så vidt fra før, men det var gøy å se hvordan skolen (igjen ved rektor) presenterte bygda, og jammen lærte jeg ikke noe nytt. 

Tilbake på skolen var det mer praktisk informasjon, omvisning på skolen, høytidelig overrekkelse av nøkler og vi fikk vite hvor vi skulle sitte og jobbe. Alt var klart til oss, til og med bøkene vi skal bruke i undervisningen lå klare til oss på pulten, med navn og greier. 

Jeg sitter igjen med en følelse av å bli møtt med stor respekt, og jeg føler at terskelen for kontakt mellom ledelse og øvrige ansatte var lav. Ingen spørsmål var for dumme og jeg tror jeg kan snakke for flere av oss nyansatte når jeg sier at vi virkelig følte oss velkomne ved Sørumsand videregående skole i dag. 

Endelig i gang igjen!

Pløying av pensum: Mentalbeskrivelse/mentalundersøkelse

Formål: Vurdere hundens mentale egenskaper. Avsløre styrker og svakheter. Bli bedre kjent med hunden. Trene riktigere. Egnethet for avl.

Når: Etter andre løpetid,  minst ett år gammel. Frisk og uthvilt. Ikke like før en løpetid. Uten forstyrrelser.

Fortest:

• Tilgjengelighet
• Kontakt
• Førbarhet
• Lek
• Forsterker
• Søk

Test tilpasset formål. Hva skal du med testen?

Begreper:

• Tilgjengelighet
• Kamplyst
• Forsterker
• Belønning
• Temperament/livlighet
• Forsvarslyst
• Skarphet
• Dådskraft/mot
• Hardhet/avreagering
• Nerver
• Søkslyst
• Søksevne

Hvor begynner vi?

• Stille spørsmål til hundefører:
• Er hunden grei med mennesker?
• Vurdere hvilken rase det er, hva ligger til FCI-gruppa den kommer fra. Noen grupper har store variasjoner. Kan vite noe om opprinnelig bruksområde og hvilke egenskaper som er avlet frem. Ved blandinger, se etter mulige forklaringer på atferd baser på hva som ligger bak hunden. Vet vi ikke raser, stille spørsmål med utgangspunkt i begrepene nevnt over. Hva kan hundefører fortelle her? ER hunden en kylling som ikke følger opp trusler, sliter den med å roe seg ned, klarer den å konsentrere seg om en oppgave?