Janteloven meg her og der...til siden med den - er ganske fornøyd med egen innsats det siste året

Nå har jeg passert ett år som huseier der jeg bor nå og i kveld sitter jeg og reflekterer over hvordan det har gått. Økonomien er grei, huset har ikke brent ned og det har skjedd ganske store endringer. Flere jeg vet om sier de har mye å gjøre, at de har familie og ta seg av og så videre. Jeg har bare meg selv, og jeg har valgt å bo slik jeg gjør, men jeg må fortsatt gjøre alt alene. Altså, det er ikke det at jeg ikke har fått hjelp, eller at jeg ikke kan få hjelp om jeg spør - men sånn til det daglige, så er jeg jo alene om det. Håper dere forstår forskjellen. 

Det er ingen som jeg bor sammen med som kan lufte hundene for meg, jeg har ei heller en gartner som tar seg av hagen min. Husvasken, plenklippingen, bilvasken, foring av hunder, matlaging - ja, det er ting jeg tar meg av selv. Det er mange ganger jeg skulle ha ønsket meg både mann og litt større barn som kunne bidra, og en fremtidig tanke om at de må oppdras deretter (altså: bidra hjemme og være selvstendige) står skrevet i bakhodet. Kanskje derfor er det frustrerende når jeg hører at noen klager over at de har så mye å gjøre hele tiden, og at de må ta seg av familien. Ja, jeg vet det ikke er svart/hvitt altså - det er mye som kan gjøre at barn og mann trenger ekstra støtte, og da er det selvfølgelig krevende - er ikke det jeg mener, men misforstå meg rett her. Men det er en helt annen diskusjon. Jeg har lært meg at det er ikke en svakhet å be om hjelp i alle fall. 

Det jeg virkelig beundrer er folk som står på - uten å klage - og får resultater. Til tross for store utfordringer, folk som klarer å holde humøret oppe og å være åpen om hvordan de har det. Det er styrke, det. 

For cirka ett år siden flyttet jeg inn i det nye huset, og satte meg mange mål og lagde mange prosjekter - rom for rom, ute og inne. Noe har jeg kommet i mål med, noe lar vente på seg. Rom er ikke bygd på en dag... Litt av det som har skjedd med huset (og ellers) siste året: 

- Byttet et vindu

- Byttet begge verandadørene

- Malt tak og vegger i to soverom

- Plantet et bed i hagen

- Oppdatert sikringsskapet

- Byttet bil

- To nye hunder og to katter har kommet inn i flokken

- Kvistlakk på all panel som skal males

- Møblert huset

- Påbegynt Hundeinstruktørkurs

- Fullført Oppdretterskolen til NKK

Det føles virkelig som hjemme i huset nå, og jeg har fått satt meg klare mål for fremtiden. Alt i alt har det vært et bra år på mange måter. Litt stolt av seg selv må det være lov til å være :)

Tilpasset opplæring-refleksjoner om det å være hundeinstruktør

I kveld sitter jeg med mange inntrykk og erfaringer etter å ha vært figurant på eksamen til en gruppe potensielle instruktører. Ikke bare var det nyttig å se hvordan selve eksamen foregikk, men jeg fikk også innblikk i hva jeg kunne vente meg av nerver, spørsmål og ikke minst har jeg gjort meg mange tanker om hvilken type instruktør jeg ønsker å være. 

- Jeg ønsker å være en instruktør som ser alle kursdeltagerne som kommer til meg for å lære mer. 

- Jeg ønsker å ha nok i "verktøykassa" til å kunne tilby ulike løsninger til så mange som mulig. 

- Jeg ønsker å formidle at alle hunder kan trenes, det kommer bare an på metode og tid. Ingenting er umulig!

Den aller nyttigste erfaringen fra i dag, var da jeg fikk låne lille, herlige Greta når jeg skulle være figurant i en eksamen. Jeg har aldri forsøkt å gå med henne på denne måten, og selv om det var aldri så innlysende: Greta er en god del mindre enn det jeg er vant med. Det er lenger ned til hunden på mange måter: lenger ned for å gi belønning, større avstand fra meg til henne med tanke på å få kontakt og det er krystallklart for meg nå, hvordan små hunder kan oppleve omgivelsene rundt seg. På ett tidspunkt sto vi mellom to litt urolige schäfere, en av de kom litt tett og brått på en sliten Greta. Bare tenkt på hvordan hun, som rager 20 cm over bakken, på to voldsomme hunder hvis hoder er like stor som seg selv. Tenk etter hvordan dere ville ha opplevd noe lignende. 

Det var vanskelig for meg, som er vant med mellomstore hunder, å sette meg inn i hvordan jeg skulle jobbe med henne, men det gikk da fremover. Det gikk bedre når jeg bøyde meg ved siden av henne i stedet for halvveis over henne når jeg skulle gi godbit. En hører jo stadig at en ikke skal bøye seg over hunden, men det er jaggu ikke alltid like lett å gjennomføre. 

Til Marthe, som lånte meg Greta: to ting jeg vil si: takk for at jeg fikk låne henne - og RESPEKT! For din iherdighet og måten du jobber med Greta på.Det at du makter å tilpasse treningen til Greta så godt som du gjør og jeg ser at du virkelig får resultater. Jeg har lært vannvittig mye i dag! Du kan regne med at jeg kommer til å rådføre meg med deg når det gjelder trening av små hunder!  

Greta, denne er for deg!

Topp ti – En arbeidsplass sine husregler

Jeg digger å høre på Morgenklubben med Loven og Co når jeg kjører til jobb, eller om jeg er våken når det går på radio. Ett av innslagene er diverse Topp ti-lister hvor de setter ulike forhold ganske så på spissen. Det finnes mange lister i opptak på Youtube om dere vil høre eksempler, søk på Morgenklubben og Topp ti. Har hatt lyst til å lage noen lister, og dette er den første lista mi:

Topp ti – En arbeidsplass sine husregler

• Møt opp på jobben en halvtime før alle andre for å ha kaffen klar til sjefen kommer.
• Fiks alltid papirstoppet på kopimaskinen i tilfelle sjefen din kommer rett etter deg. 
• Det finnes ikke et menneske som er umulig å samarbeid med, det eksisterer kun i din fantasi.
• Ordet "nei" finnes ikke i ditt vokabular, vær alltid et ja-menneske.
• Gjenta til deg selv hver morgen: tradisjon, idealisme og "det lille ekstra".
• Bli aldri syk, da går verden under.
• Din sjef vet alltid best, du har kun det nest siste ordet.
• Ikke ha høyere tempo i livet enn at du til enhver tid kan slippe alt du har i hendene dine for å jobbe. 
• La aldri uforutsette hendelser skje deg, arbeidsplassens skinner er alltid rette. 
• Aldri prioriter livet ditt foran jobben, sett det heller på vent.

Kom gjerne med ønsker til flere lister :)

Intensjon og motiv

Intensjon og motiv er to begreper jeg har filosofert endel omkring de siste dagene. For meg betyr intensjon, at noe har en mening, en hensikt. Noe er tilsiktet, objektivt. Ideologi, om du vil. Motiv er menneskers subjektive driv til å holde på med det de nå måtte gjøre. I alle fall i den sammenhengen jeg etterhvert skal beskrive. Det er ikke nødvendigvis et samsvar mellom intensjon og motiv, og selv om intensjonen bak noe er mer eller mindre konstant, så kan folks motiver tilsynelatende være varierende når de handler knyttet til det som er intensjonen bak noe. Ja, jeg vet, jeg babler i vei nå og jeg skjønner at det jeg sier kan virke lettere kaotisk. La meg bruke et eksempel for å illustrere det jeg mener, noe mange har en mening om, hva nå det er - nemlig utstillingsmiljøet blant hundefolk.

Intensjonen bak konseptet med hundeutstilling er å finne gode rasetypiske individer som er egnet for avl og dermed bevare en rase slik den er ment å se ut og fungere i forhold til det som den opprinnelig ble brukt til. Objektivt og i utgangspunktet - enkelt og greit.

Derimot kan folks motiver for å holde på med hundeutstilling være ulike. Dette er noe jeg har sett og observert gjennom mange år med hundeutstilling, siden jeg stilte hund for første gang i 1996. Ikke bare knyttet til de rasene jeg selv har stilt, men også gjennom å observere andre. Ved å være på så mange utstillinger som jeg har, så har det ikke vært til å unngå og kjenne igjen andre mennesker knyttet til andre raser også - utstillingsmiljøet er tross alt ikke så uoversiktlig. Jeg har ikke snakket med alle menneskene jeg har kjent igjen, men en ser, lytter og observerer. Mange, heldigvis, er opptatt av å vise gode individer og jobber tett opp mot intensjonen. Det er noe jeg har som mål selv, men jeg har også andre motiver for å holde på med hundeutstilling: treffe andre likesinnede hundemennesker, drive miljøtrening og sosialisering av egne hunder, finne gode tilbud på utstyr jeg trenger og så videre.

Dessverre ser jeg også at folk rundt utstillingsringen har andre motiver. Det er noe "riv ruskende gæli" et sted når rasedommere på en utstilling overnatter hos oppdretter av hunder dommeren skal dømme, dagen etter. Og OI - OVERRASKELSE - hundene vinner. Jeg sier ikke hvor det er noe "gæli", men AT det er det - et sted. Noen er veldig opptatt av å sees og høres best mulig. Andre er tilsynelatende opptatt av å være mest mulig populær. En tredje gruppe er opptatt av antall titler på hundene. Ja, jeg vet at jeg setter ting på spissen nå, men det er for å understreke det jeg legger i forskjellen på begrepene intensjon og motiv.

Jeg har selv opplevd å stå ved siden av ei god venninne på utstilling og en oppdretter kommer bort og gir venninne mi en klem, ser meg i øynene og totalignorer meg resten av dagen. Smålig, rett og slett. Hundeeiere som forteller om bekjente av oppdrettere som viser bilder av utstillingshundene til rasens dommer kvelden før en utstilling. Folk som har samme rase, sitter ved siden av hverandre rundt ringen (er tross alt begrenset plass i for eksempel Letohallen) og ikke snakker sammen. En kan også stille spørsmål ved motivet til hundeeier/utstiller og dommer når en liten hund står på bordet og knurrer til dommer, og til og med prøver å bite dommer - og likevel vinner klassen. Det er noe som er feil et sted. I forbifarta nevner jeg den dokumentaren til NRK om utstillingsmiljøet hvor raser som Cavalier, Boxer og Schäfer blir nevnt. Søsteren min har også gjort meg oppmerksom på en film som heter "Best In Show", som parodierer utstillingsmiljøet. Ikke uten grunn.

Jeg stiller spørsmålet: er det rart at utstillingsmiljøet får et dårlig rykte? Med alt det Dramaet som er rundt? Før du svarer: det var ment retorisk. Svaret er for meg et åpenbart "nei". En av og til mangel på samsvar mellom intensjon og motiv når det gjelder hundeutstillinger gjør at folk velger å skygge unna. Ferske folk som tross dette ønsker å være en del av miljøet, blir møtt med falske smil og tomt prat: de har jo ikke hund fra "rett" oppdretter må skjønne. Samtidig som de får gratulasjoner og "likes" i hytt og gevær på Facebook fra de samme menneskene som ikke hilser på de når det kommer til selve utstillingsdagen.

Hvor blir det av intensjonen da? Ganske fjern, spør du meg. Det som kunne ha vært en hyggelig stund og fruktbart samarbeid i arbeidet for å bevare en hunderase, kan fort bli preget av mange negative vibber. Så hvorfor er hundeutstilling noe av det jeg bruker så mye tid på? Fordi jeg, naivt nok, har tro på å være ærlig i det lange løp i avlsarbeidet, og fordi jeg kjenner mange flotte og fantastiske mennesker (som i tillegg er noen av mine beste venner) og vakre hunder som jeg liker å bruke tid sammen med. Og fordi jeg er opptatt av å drive et vettugt avlsarbeid: mine hunder skal vinne fordi de er fine nok i seg selv, ikke på grunn av at noen har smisket med dommerne, satt på spissen.

En av mine store livsfilosofier er den Gyldne Regel: vær mot andre slik at du vil at andre skal være mot deg. Jeg vil kunne stå rett i ryggen etter det jeg gjør. Jeg vil jobbe så nært opp mot intensjonen med utstilling og avlsarbeid som mulig, uten at mine personlige motiver kommer i veien for dette, derfor ønsker jeg også å reflektere rundt hva jeg legger i disse begrepene som nevnt i tittelen på innlegget. Det er jo en viss overføringsverdi til andre deler av livet.

Jeg vil runde av med et stort TAKK til alle som "oppfører seg som folk" rundt ringen. Og sist, men ikke minst, til de som trosser Dramaet, holder sammen og gjør utstilling til en hyggelig og sosial arena - tross alt.

Hverdagsmagi-livets skjøre begynnelse

Det siste døgnet har jeg opplevd noe av det mest fantastiske i hele mitt liv. Litt før åtte i dag tidlig tok jeg i mot en liten skapning som så dagens lys for første gang. For første gang tok jeg i mot en liten valp som entret verden med et plopp. Valpen som for første gang tok et dypt åndedrag i hendene mine. Det er det jeg kaller hverdagsmagi....

I går startet fødselen til tispa og jeg skulle få være så heldig å få være med på vidunderet. Ja, for jeg må få kalle en fødsel et vidunder, på godt og vondt. En opplevelse som vil sitte dypt i meg for evig og alltid. For det vil jeg være evig takknemlig for generøsiteten til oppdretter. Jeg planlegger jo oppdrett av hunder, og har ønsket i lang tid å være med på en fødsel eller flere, for å få litt erfaring før jeg skal ha kull selv. I går var selve "jomfrufødselen".

Selv om det gikk bra til slutt med mor og barn, så sitter det i meg at dette ikke alltid er en dans på roser, og hvor lite som skal til for at utfallet blir helt annerledes enn tenkt. En ting er teorien om hva som skjer gjennom fødselen, men når det faktisk skjer, så er det noe helt annet å huske på alt - og det er lett å bekymre seg: gjør jeg det riktige? Leser jeg tispa riktig over hva hun trenger underveis i fødselen? Er det riktig farge på det som kommer ut? Jeg trodde hodet mitt skulle gå i spinn, men så utrolig godt å være sammen med erfarne folk. Dette ble en utrolig verdifull erfaring for meg, så takk til oppdretter! (Jeg velger å ikke navngi, det kommer frem likevel før eller siden :) )

De første valpene kom, pustet og diet. Valpemor peste, vasket de og jobbet med å få de ut. Fødselen tok tid, og det ble behov for litt hvile for oss tobeinte, men vi var alltid flere sammen med henne til enhver tid. En rask tur på do for den andre og jeg satt alene med tispa. Hun var rolig og valpene som hadde kommet, lå nært henne. Den fantastiske lyden av smattende valper og de små gryntene når de blir dyttet vekk fra de beste pattene fylte rommet. Jeg koste med tispa og så på henne. Fortsatt pesing, men så hadde hun jaggu holdt på noen timer også. Brått kom det litt slim og på hennes neste pust ploppet det ut en liten valp. Jeg rakk akkurat å ta i mot valpen med hendene mine. Den lå i posen sin og fosterhinna lå rundt den. Tispa var sliten, og jeg brøt hinna for valpen og tok den bort til hodet til tispa. Hun og jeg masserte den og så skjedde det magiske: i hendene mine så tok valpen sitt aller første åndedrag. Det er noe jeg aldri vil glemme, aldri.

Det er det jeg kaller hverdagsmagi :-)

Om det å blogge

De siste dagene har jeg tenkt mye på hvorfor jeg blogger. En ting er sikkert, jeg tjener ikke på bloggingen. Det kan fuglene ved den tomme frømateren fortelle dere om. Ei heller har jeg intensjoner om å tjene på den. Før jeg skriver videre vil jeg presisere at dette er mine generelle betraktninger og ikke noe annet.

Så hvorfor blogger jeg? Jo, fra tid til annen er det lett at det bobler inni meg. Om det har med å gjøre at jeg har opplevd noe positivt og vil fortelle om det, eller dele en erfaring som ikke var så godt - så blir bloggingen som en lufteventil. Det kan også hende at jeg har opplevd noe som jeg vil dele med andre, enten i den meningen å rett og slett fortelle om noe, eller å søke svar og erfaringer fra andre, om det samme. Er det bare jeg som opplever det?

Jeg er lidenskapelig opptatt av hunder og føler virkelig jeg har "kommet hjem" med tanke på å finne min hunderase, nemlig Portugisisk vannhund, eller Portis, som jeg som regel kaller den. Jeg blir stadig forbauset over rasen og oppdager nye sider ved den. Andre kan fortelle om rasen og hvor fantastisk den er, men ingenting er som å oppleve det selv. Det å se hvordan den jobber med nesa i skogsbunnen på jakt etter hvor sporet går eller så se den boblende gleden den viser på agilitybanen. Arbeidslysten, utseendet, egenskapene, personligheten, ja,de er rett og slett "hunden i mitt hjerte".

Nå var det ikke portisen jeg skulle skrive om. Der ser dere, hvor lett det er å spore av. Spore tilbake - det å blogge. Hva en skal skrive om, hva en KAN skrive om og hvilke regler en må forholde seg til. Jeg ønsker å ta en liten oppsummering rundt dagens research på området og dele det med dere.

Som blogger er det en hel del en må forholde seg til. Noe av dette er:

• Ytringsfrihet. Dette handler om retten til å kunne ytre seg om mye og mangt. Ytringsfriheten er en av grunnpilarene til demokratiet. Likevel er det viktig å huske på at ytringsfriheten ikke er absolutt og har enkelte begrensninger, noe du kan lese mer om her: http://snl.no/ytringsfrihet. Kardemommeloven oppsummerer det hele ganske greit: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. OG for øvrig kan man gjøre som man vil. 
• Åndsverkloven. Skal du dele bilder eller annet materiale som ikke er ditt, så må du faktisk spørre om lov til å bruke det. Det er masse som er beskyttet av åndsverkloven. Søk gjerne på www.lovdata.no for å lese om den, eller les mer her: http://info.blogg.no/1342093340_blogger_og_opphavsret.html
• Markedsføringsloven. Tjener en penger på bloggingen så skal en forholde seg til denne loven. Det er nærmere beskrevet her: http://www.forbrukerombudet.no/2011/04/forbrukerombudets-veiledning-om-markedsfoeringsloven-til-bloggere
• Lojalitetsplikten. Dette har med å gjøre en gjensidig plikt parter har ovenfor hverandre i et offentlig forhold, og da mener jeg ikke kjærlighetsforhold mellom to mennesker, men i sammenheng med arbeid eller organisasjonsarbeid. 
• og sist, men ikke minst: Ettertanke. Jeg synes en god regel ofte kan være: har en ikke noe positivt å si om andre, så la være. Vær varsom med navn og situasjoner om det er negativ omtale. 

Nå er det ikke meningen å ta fra bloggere motet med å oppsummere dette, men å gjøre andre bevisst på hva og hvordan en skriver. Jeg er en lykkelig leser av andre blogger og jeg gleder meg til å lese enda flere.

I begynnelsen var jeg veldig skeptisk til blogging og så ikke helt poenget. Det er vel det som ofte skjer når noe nytt kommer på markedet: skepsis. Det tok meg lang tid å i det hele tatt opprette en FB-profil. Etterhvert som jeg ble fortrolig med FB, så kom behovet for å skrive mer. Etter diverse kommentarer på at statusene mine var så lange, så manglet jeg liksom noe. Ikke hadde jeg en dagbok ved nattbordet og jeg så poenget med kommentarene om lengde på status. Jeg skrev jo statusene for å dele erfaringer og meninger. Svaret ble bloggen. Etter all egenopplevd skepsis til nye ting, så kan jeg ha stor forståelse for at noen er mer private enn andre. Sikter ikke til noen bestemt her, bare for å gjøre det klart. Likevel tror jeg toleranse blir et viktig ord. Ikke alle er like - og det er helt greit.

Diva på sporet!

Denne helgen har Diva og jeg deltatt på et helgekurs i blodspor, arrangert av Jan Erik Haugen og Mona Andersen, ved Veslesjøen friluftsområde. Det var begrenset hvor store forventninger jeg hadde til fremgang og resultat, men hadde som innstilling at vi fikk ta det som en erfaring, Diva og jeg.

Diva er for tiden en jente som står på trappene til tenårene. Hun kjeder seg lett og har begrenset med konsentrasjon. Hun tester grenser og det som var godt av godbiter i går, kan hun spytte ut i dag. Hun tøyer tålmodighetsstrikken min det hun kan, men gir seg når hun ikke oppnår det hun vil, nemlig at jeg skal komme etter henne. Derfor var jeg veldig spent på hvordan dette ville gå. Ikke har hun gått et eneste spor tidligere og ikke luktet blod heller, om en ser bort i fra i forbindelse med mat. 

Vi gikk tre spor, to på lørdag og ett i dag, søndag. Det første sporet i går da snuste hun veldig på oppsparket ved sporstart. Hun var tydelig nysgjerrig på hva dette var. Med nesa i bakken snuste hun rundt og fant på egenhånd retningen sporet gikk i. Jeg og sporlegger var enige om at dette var jo en god start.Hun gikk sakte, men snuste på hver bloddråpe bortover skogsbunnen. Hun gikk jevnt, men trutt fremover i den retningen sporet gikk. Ved sporslutt var hun veldig interessert i hvordan det luktet på bakken, men pølsebitene som ventet som belønning, var hun ikke interessert i. Bombe. 

Etter et par timer gikk vi neste spor, og allerede når vi nærmet oss sporstart, søkte hun ned i terrenget med nesa. Sporstarten gikk noe raskere enn ved det første sporet og det var tydelig at hun var mer bevisst på hva hun skulle gjøre. Vi gjorde oss et par typiske erfaringer: 1:at det var enklere i tett terreng enn i det mer åpne landskapet og 2: enten så er Diva på sporet eller ikke, det er ingen mellomting hvor hun fjaser eller finner på andre ting. Det hender hun tar seg noen pauser og ser seg rundt, men ingen rulling på bakken for eksempel. På slutten av sporet viste hun liten interesse for sporslutt, hun ville heller gå videre. Det var som hun sa: MER! Noe som aldri er en feil måte å avslutte en trening på. 

Det inntrykket som satt igjen sterkest etter dag 1 er at dette er virkelig noe Diva så ut til å like. Hun jobbet godt og konsentrert (en side hun ikke har vist tidligere) og ikke minst at hun viste glede når hun skulle gå sporene, i alle fall så fort hun fikk mer peiling på hva hun skulle gjøre. 

Dag to startet med et lengre spor. Diva jobbet som ved siste sporet i går: jevnt tempo, sakte og konsentrert jobbing. Når hun ble ukonsentrert, tok hun pause selv, men gikk videre på sporet etter å ha sett seg rundt litt. Jeg ble neste satt ut over hvor godt hun jobbet til å være så fersk i dette. Konsentrert, det liksom ikke sånn jeg kjenner henne om dagen, men det var utrolig godt å se at det bor i henne. Og at blodspor var gøy. Sporslutt denne dagen, da ventet pølser og elgkarbonader, samt en skank/rådyrbein som var veldig spennende. Hun viste veldig interesse for denne og tok til slutt tak i den og bar den hele veien tilbake til samlingsplass. Stolt.