Det siste døgnet har jeg opplevd noe av det mest fantastiske i hele mitt liv. Litt før åtte i dag tidlig tok jeg i mot en liten skapning som så dagens lys for første gang. For første gang tok jeg i mot en liten valp som entret verden med et plopp. Valpen som for første gang tok et dypt åndedrag i hendene mine. Det er det jeg kaller hverdagsmagi....
I går startet fødselen til tispa og jeg skulle få være så heldig å få være med på vidunderet. Ja, for jeg må få kalle en fødsel et vidunder, på godt og vondt. En opplevelse som vil sitte dypt i meg for evig og alltid. For det vil jeg være evig takknemlig for generøsiteten til oppdretter. Jeg planlegger jo oppdrett av hunder, og har ønsket i lang tid å være med på en fødsel eller flere, for å få litt erfaring før jeg skal ha kull selv. I går var selve "jomfrufødselen".
Selv om det gikk bra til slutt med mor og barn, så sitter det i meg at dette ikke alltid er en dans på roser, og hvor lite som skal til for at utfallet blir helt annerledes enn tenkt. En ting er teorien om hva som skjer gjennom fødselen, men når det faktisk skjer, så er det noe helt annet å huske på alt - og det er lett å bekymre seg: gjør jeg det riktige? Leser jeg tispa riktig over hva hun trenger underveis i fødselen? Er det riktig farge på det som kommer ut? Jeg trodde hodet mitt skulle gå i spinn, men så utrolig godt å være sammen med erfarne folk. Dette ble en utrolig verdifull erfaring for meg, så takk til oppdretter! (Jeg velger å ikke navngi, det kommer frem likevel før eller siden :) )
De første valpene kom, pustet og diet. Valpemor peste, vasket de og jobbet med å få de ut. Fødselen tok tid, og det ble behov for litt hvile for oss tobeinte, men vi var alltid flere sammen med henne til enhver tid. En rask tur på do for den andre og jeg satt alene med tispa. Hun var rolig og valpene som hadde kommet, lå nært henne. Den fantastiske lyden av smattende valper og de små gryntene når de blir dyttet vekk fra de beste pattene fylte rommet. Jeg koste med tispa og så på henne. Fortsatt pesing, men så hadde hun jaggu holdt på noen timer også. Brått kom det litt slim og på hennes neste pust ploppet det ut en liten valp. Jeg rakk akkurat å ta i mot valpen med hendene mine. Den lå i posen sin og fosterhinna lå rundt den. Tispa var sliten, og jeg brøt hinna for valpen og tok den bort til hodet til tispa. Hun og jeg masserte den og så skjedde det magiske: i hendene mine så tok valpen sitt aller første åndedrag. Det er noe jeg aldri vil glemme, aldri.
Det er det jeg kaller hverdagsmagi :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar