Det er ingen som jeg bor sammen med som kan lufte hundene for meg, jeg har ei heller en gartner som tar seg av hagen min. Husvasken, plenklippingen, bilvasken, foring av hunder, matlaging - ja, det er ting jeg tar meg av selv. Det er mange ganger jeg skulle ha ønsket meg både mann og litt større barn som kunne bidra, og en fremtidig tanke om at de må oppdras deretter (altså: bidra hjemme og være selvstendige) står skrevet i bakhodet. Kanskje derfor er det frustrerende når jeg hører at noen klager over at de har så mye å gjøre hele tiden, og at de må ta seg av familien. Ja, jeg vet det ikke er svart/hvitt altså - det er mye som kan gjøre at barn og mann trenger ekstra støtte, og da er det selvfølgelig krevende - er ikke det jeg mener, men misforstå meg rett her. Men det er en helt annen diskusjon. Jeg har lært meg at det er ikke en svakhet å be om hjelp i alle fall.
Det jeg virkelig beundrer er folk som står på - uten å klage - og får resultater. Til tross for store utfordringer, folk som klarer å holde humøret oppe og å være åpen om hvordan de har det. Det er styrke, det.
For cirka ett år siden flyttet jeg inn i det nye huset, og satte meg mange mål og lagde mange prosjekter - rom for rom, ute og inne. Noe har jeg kommet i mål med, noe lar vente på seg. Rom er ikke bygd på en dag... Litt av det som har skjedd med huset (og ellers) siste året:
- Byttet et vindu
- Byttet begge verandadørene
- Malt tak og vegger i to soverom
- Plantet et bed i hagen
- Oppdatert sikringsskapet
- Byttet bil
- To nye hunder og to katter har kommet inn i flokken
- Kvistlakk på all panel som skal males
- Møblert huset
- Påbegynt Hundeinstruktørkurs
- Fullført Oppdretterskolen til NKK
Det føles virkelig som hjemme i huset nå, og jeg har fått satt meg klare mål for fremtiden. Alt i alt har det vært et bra år på mange måter. Litt stolt av seg selv må det være lov til å være :)
Du er tøff, flink og dyktig!
SvarSlettUgh! jeg har talt!