Intensjon og motiv

Intensjon og motiv er to begreper jeg har filosofert endel omkring de siste dagene. For meg betyr intensjon, at noe har en mening, en hensikt. Noe er tilsiktet, objektivt. Ideologi, om du vil. Motiv er menneskers subjektive driv til å holde på med det de nå måtte gjøre. I alle fall i den sammenhengen jeg etterhvert skal beskrive. Det er ikke nødvendigvis et samsvar mellom intensjon og motiv, og selv om intensjonen bak noe er mer eller mindre konstant, så kan folks motiver tilsynelatende være varierende når de handler knyttet til det som er intensjonen bak noe. Ja, jeg vet, jeg babler i vei nå og jeg skjønner at det jeg sier kan virke lettere kaotisk. La meg bruke et eksempel for å illustrere det jeg mener, noe mange har en mening om, hva nå det er - nemlig utstillingsmiljøet blant hundefolk.

Intensjonen bak konseptet med hundeutstilling er å finne gode rasetypiske individer som er egnet for avl og dermed bevare en rase slik den er ment å se ut og fungere i forhold til det som den opprinnelig ble brukt til. Objektivt og i utgangspunktet - enkelt og greit.

Derimot kan folks motiver for å holde på med hundeutstilling være ulike. Dette er noe jeg har sett og observert gjennom mange år med hundeutstilling, siden jeg stilte hund for første gang i 1996. Ikke bare knyttet til de rasene jeg selv har stilt, men også gjennom å observere andre. Ved å være på så mange utstillinger som jeg har, så har det ikke vært til å unngå og kjenne igjen andre mennesker knyttet til andre raser også - utstillingsmiljøet er tross alt ikke så uoversiktlig. Jeg har ikke snakket med alle menneskene jeg har kjent igjen, men en ser, lytter og observerer. Mange, heldigvis, er opptatt av å vise gode individer og jobber tett opp mot intensjonen. Det er noe jeg har som mål selv, men jeg har også andre motiver for å holde på med hundeutstilling: treffe andre likesinnede hundemennesker, drive miljøtrening og sosialisering av egne hunder, finne gode tilbud på utstyr jeg trenger og så videre.

Dessverre ser jeg også at folk rundt utstillingsringen har andre motiver. Det er noe "riv ruskende gæli" et sted når rasedommere på en utstilling overnatter hos oppdretter av hunder dommeren skal dømme, dagen etter. Og OI - OVERRASKELSE - hundene vinner. Jeg sier ikke hvor det er noe "gæli", men AT det er det - et sted. Noen er veldig opptatt av å sees og høres best mulig. Andre er tilsynelatende opptatt av å være mest mulig populær. En tredje gruppe er opptatt av antall titler på hundene. Ja, jeg vet at jeg setter ting på spissen nå, men det er for å understreke det jeg legger i forskjellen på begrepene intensjon og motiv.

Jeg har selv opplevd å stå ved siden av ei god venninne på utstilling og en oppdretter kommer bort og gir venninne mi en klem, ser meg i øynene og totalignorer meg resten av dagen. Smålig, rett og slett. Hundeeiere som forteller om bekjente av oppdrettere som viser bilder av utstillingshundene til rasens dommer kvelden før en utstilling. Folk som har samme rase, sitter ved siden av hverandre rundt ringen (er tross alt begrenset plass i for eksempel Letohallen) og ikke snakker sammen. En kan også stille spørsmål ved motivet til hundeeier/utstiller og dommer når en liten hund står på bordet og knurrer til dommer, og til og med prøver å bite dommer - og likevel vinner klassen. Det er noe som er feil et sted. I forbifarta nevner jeg den dokumentaren til NRK om utstillingsmiljøet hvor raser som Cavalier, Boxer og Schäfer blir nevnt. Søsteren min har også gjort meg oppmerksom på en film som heter "Best In Show", som parodierer utstillingsmiljøet. Ikke uten grunn.

Jeg stiller spørsmålet: er det rart at utstillingsmiljøet får et dårlig rykte? Med alt det Dramaet som er rundt? Før du svarer: det var ment retorisk. Svaret er for meg et åpenbart "nei". En av og til mangel på samsvar mellom intensjon og motiv når det gjelder hundeutstillinger gjør at folk velger å skygge unna. Ferske folk som tross dette ønsker å være en del av miljøet, blir møtt med falske smil og tomt prat: de har jo ikke hund fra "rett" oppdretter må skjønne. Samtidig som de får gratulasjoner og "likes" i hytt og gevær på Facebook fra de samme menneskene som ikke hilser på de når det kommer til selve utstillingsdagen.

Hvor blir det av intensjonen da? Ganske fjern, spør du meg. Det som kunne ha vært en hyggelig stund og fruktbart samarbeid i arbeidet for å bevare en hunderase, kan fort bli preget av mange negative vibber. Så hvorfor er hundeutstilling noe av det jeg bruker så mye tid på? Fordi jeg, naivt nok, har tro på å være ærlig i det lange løp i avlsarbeidet, og fordi jeg kjenner mange flotte og fantastiske mennesker (som i tillegg er noen av mine beste venner) og vakre hunder som jeg liker å bruke tid sammen med. Og fordi jeg er opptatt av å drive et vettugt avlsarbeid: mine hunder skal vinne fordi de er fine nok i seg selv, ikke på grunn av at noen har smisket med dommerne, satt på spissen.

En av mine store livsfilosofier er den Gyldne Regel: vær mot andre slik at du vil at andre skal være mot deg. Jeg vil kunne stå rett i ryggen etter det jeg gjør. Jeg vil jobbe så nært opp mot intensjonen med utstilling og avlsarbeid som mulig, uten at mine personlige motiver kommer i veien for dette, derfor ønsker jeg også å reflektere rundt hva jeg legger i disse begrepene som nevnt i tittelen på innlegget. Det er jo en viss overføringsverdi til andre deler av livet.

Jeg vil runde av med et stort TAKK til alle som "oppfører seg som folk" rundt ringen. Og sist, men ikke minst, til de som trosser Dramaet, holder sammen og gjør utstilling til en hyggelig og sosial arena - tross alt.