Et kjent ordtak sier at "Den som intet våger, intet vinner". Den som aldri tør å prøve, vil heller ikke finne ut hva som ligger i vente i fremtiden, vil aldri oppdage nye ting og så videre. Alt fra å prøve nye matretter, for eksempel sushi for første gang, eller for en 5 åring som ikke har smakt hjemmelagd fiskegrateng. Det å våge er vel noe som gjelder i alle aldre, og på ganske så mange felt - både små og trivielle felt og områder som går dypere.
Et annet uttrykk som vel omhandler noe av det samme er "Brent barn skyr ilden" og handler om, slik jeg tolker det, at har du brent deg på noe en gang, så er du mer forsiktig neste gang. Det kan gjelde alt fra varm kaffe eller tillit til andre mennesker. Jeg tror at alle har vi vel opplevd noe som har gjort at vi har blitt skeptiske i en eller annen situasjon. Alle har nok kjent på å være i en ubehagelig situasjon, og kviet seg til neste gang.
La meg bare nevne tannlegen - jeg kan ikke fordra å gå til tannlegen, men likevel vet jeg at jeg må - det er for mitt eget beste, selv om jeg har hatt flere negative opplevelser der - alt fra smerter i forbindelse med boring uten bedøvelse, til en reguleringstannlege som ikke brukte hansker. Tannleger = æsj. Den klamme følelsen når en ligger ganske så hjelpesløs i stolen og gaper, klamrer seg til armlenene på stolen og følelsen av å ha på seg våt t-skjorte når en reiser seg og er ferdig. Nå var det ikke min tannlegeskrekk jeg skulle skrive om her, men det å våge.
Videre kommer jeg til å skrive ganske personlig, og kanskje ikke alle liker å lese det, men nå er dere i alle fall advart.
I løpet av få år, har jeg opplevd mye grums i forhold til andre mennesker. Jeg har opplevd svik fra mennesker jeg trodde jeg kunne stole på, som jeg trodde at jeg kjente, og som en følge av det er en av mine store utfordringer det å tørre å våge å stole på andre mennesker. Jeg kan være venn med noen, men det kan være veldig vanskelig for meg å være fortrolig og å stole på de. Kanskje er det flere der ute som har kjent på det samme - at det er vanskelig å stole på andre. Selvfølgelig har jeg mennesker rundt meg jeg kan stole på, de som er der gjennom tykt og tynt - og takk høyere makter for de. Det jeg tenker på er i forhold til å bli kjent med nye mennesker.
Jeg har vært singel siden 2011, og bare tanken på å tørre å åpne seg for noen igjen er ikke enkel. Det å gjøre seg sårbar ovenfor et annet menneske, det å bryte ned den muren som jeg har bygd opp som et forsvar mot å bli såret. Det kan bli ganske ensomt på innsiden av den muren, men så var det det å våge å rive den ned - stein for stein. Det å vise noen andre hvem en virkelig er, det å ta sjansen på å bli avvist og bli skuffet. En annen relasjon til andre mennesker er jo i forbindelse med jobb: det å stole på omgivelsene og det å ha trygge rammer rundt seg. Nå har jeg opplevd mye bra også, så dette er overhodet ikke et forsøk på å svartmale noen, eller noe. Det er kun en erkjennelse av at det ikke alltid er like enkel, men sånn er livet.
Likevel setter livet spor og opplevelsene gjør noe med en. Det å våge å prøve noe nytt, åpne seg for andre mennesker og tørre å satse på det en virkelig brenner for - det å risikere at det ikke går så bra, det kan være vanskelig. Jeg har kommet til et punkt nå, hvor jeg innser at et liv uten å våge, er et ensomt liv jeg ikke vil ha. Det å prøve, bit for bit, dag for dag - det er skummelt som bare det, men det har også åpnet dører videre til et liv jeg virkelig ser frem mot.
Om en føler seg nedbrutt, noe flere kjenner på fra tid til annen, så gjelder det å bygge seg opp, bit for bit, minutt for minutt - ta en ting av gangen og jobbe mot det en tror på. Og ja, jeg VET at dette er vanskelig, og at det tar tid. På et tidspunkt var jeg ikke sikker på om jeg ville klare det, men med god støtte fra de jeg stoler på, har jeg kommet meg videre. Takket være at jeg har klart dette i en periode nå, har jeg fått nye venner, bygd nye relasjoner. Til tider har det kilt mer i magen enn ved den bratteste berg-og-dalbanen når jeg har bevegd meg utenfor komfortsonen min, og noen ganger har det ikke endt godt. Andre ganger har det vært de beste avgjørelsene jeg har tatt.
Du har sikkert noe du er usikker på om du skal våge å gjøre - og du er den eneste som vet hva som er rett for nettopp deg. Om du lurer på hvordan du skal klare å komme deg gjennom vanskelige tider, så er det noe i dette ordtaket også, som også sier noe om at man får seg erfaringer som blir med videre i livet:
"Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar